Kategorier
Uncategorized

Lag dine egne meiseballer

Det er ikke bare småfuglene som liker hjemmelagde meiseballer av matfett og solsikkefrø. Også flaggspett og ekorn setter pris på dette. De lager seg gjerne større åpninger inn til godsakene, noe denne juicekartong-meiseballen bærer tydelig preg av! Foto: Beate Strøm Johansen

Fugler og ekorn setter pris på hjemmelagde meiseballer året rundt. Hvis du lager dem selv, så vet du hva som er inni, og du kan velge ingredienser som du vet er sunne og bra for dem. Det er veldig enkelt og fort gjort å lage egne meiseballer. Jeg tenker gjenbruk, og sparer på tomme og rengjorte fløtekartonger og andre kartonger.

Du trenger:

Tomme fløte/melk/juicekartonger

Solsikkefrø

Valgfritt: havre, knuste nøtter, kokosmasse, andre typer frø

Delfiafett og/eller Flott Matfett (jeg blander de to typene)

En stor bolle og en skje

Kaserolle til å smelte fettet på lav varme

Hyssing

En spiss saks eller tuppen på en kniv

Stiftemaskin


Smelt fettet på lav varme. Jeg deler opp fettet i skiver eller biter før jeg legger det i kjelen. Fettet behøver ikke bli varmt, det skal bare smelte. Det er en fordel om det ikke blir varmt. Nå kan det stå og smelte sakte mens du gjør klar de andre tingene.

Hell de tørre ingrediensene i en bolle og bland. Det er lurt å ha bollen stående nedi vasken.
Åpne kartongene opp i toppen og ta av korken, men ikke kast korken. Den skal på igjen. Vi åpner kartongen fordi det skal bli lett å få fett/frøblandingen oppi.

Nå skal du lage et lite hull øverst i kartongen på motsatt side av korkhullet, slik at du kan dra en hyssing igjennom. Det er veldig lurt å gjøre dette før du har oppi fettblandingen, så blir det ikke så mye søl.
Skru korkene på igjen når hyssingen er igjennom. Det går fint, selv om hyssingen er der. Knytt en knute så hyssingen blir en løkke så du kan henge meiseballen over en grein på et tre.
Hell det flytende (men ikke varme) fettet oppi bollen med frøblandingen, rør rundt, og stapp blandingen oppi kartongen med en skje. Hvis du bruker en bolle med helletut, så kan du også helle det oppi kartongen. Gjør dette nedi vasken, i tilfelle du søler.
Når du har fylt oppi hele fettblandingen din, så kan kartongene stå der til det stivner. Det er lurt å sette dem på et papir fordi det blir litt fettsøl.
Så lukker jeg åpningen øverst med stiftemaskin. Det er strengt tatt ikke nødvendig å lukke, fordi fettet stivner slik at det ikke gjør noe om det regner oppi.
Du kan gjerne sette kartongene med meiseballemassen i fryseboksen så fettet stivner raskere. Så tar du en kniv med skarp spiss og skjærer ut en luke i kartongene. Du kan skjære luke på alle sidene eller bare på to sider, eller bare på en side. Nå er meiseballen klar til å henges opp utendørs til fuglene og ekornet!
Hjemmelaget meiseballe. Her er jeg stappet inn en brødskalk etter at fettblandingen var spist opp. Hvis man ikke synes det er så vakkert med disse fløtekartongene hengende i trærne, kan man male og dekorere kartongene før man har oppi fettblandingen.

Alle foto: Beate Strøm Johansen

Kategorier
Uncategorized

Jerngruvene i Arendalsfeltet

Undertegnede holdt et foredrag om jerngruvene i Arendalsfeltet for Sørlandets Geologiforening onsdag 11. mars, et foredrag som var ment å gjentas som et onsdagsforedrag ved Naturmuseet 1. april, men har blitt satt på vent i disse koronatider.

Innledning

Jerngruvedriften i Arendalsområdet er et av de viktigste kapitlene i norsk bergverkshistorie. Driften varte nesten 400 år, og totalproduksjonen av rent jern var ca. 1,3 millioner tonn. Det var lensherren Erik Munk som startet det hele. Han holdt til på Barbo gård og fikk i 1574 kongens tillatelse til å opprette ei «jernhytte» i lenet. Drift tidligere enn 1600-tallet er trolig bare sporadisk. Hovedperioden var fra midten av 1600-tallet til de fleste trekullfyrte jernverkene ble nedlagt i 1860-årene. Den aller siste gruva som ble nedlagt var Bråstad i 1975.

Torbjørnsbu gruve. En av de betydeligste i Arendalsfeltet. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.

Arendalsfeltets geologi

Geologisk tilhører Arendalsfeltet den såkalte Bamblesektoren, som består av prekambriske grunnfjellsbergarter og er knyttet til den Svekonorvegiske fjellkjededannelsen som fant sted mellom ca. 1140 og 920 millioner år siden. Amfibolitter og granulitter i Bamblesektoren er datert til mellom 1140 og 1080 millioner år. I Arendalsområdet er det såkalte skarnbergarter som jernmalmen stort sett er knyttet til. Skarn er dannet ved at uren kalkstein som stammer fra eldre havbunn har blitt omvandlet til kalksilikatbergarter under den omfattende bergartsomvandlingen som fjellkjededannelsen førte til, og senere blitt «stekt» av granittiske smelter. I kontakten mellom disse kalksilikatbergartene og granitten har det blitt avsatt jernrike malmsoner. Noen få steder forekommer også jernmalmen direkte i gneis. De malmførende lagene hadde et fall på ca. 70°, slik at driften i hovedsak gikk vertikalt i form av sjakter og strosser. Jernmalmen som det var drift på i Arendalsområdet og andre steder i Aust-Agder heter magnetitt og har den kjemiske formelen Fe3O4. Det er et svart mineral som man lett kan bestemme om man har en magnet for hånden. Malmen i Arendal er særlig ren og fører opptil 72% jern. Med «ren» menes at den har et lavt innhold av svovel, fosfor og andre metaller enn jern, som kunne komplisere smelteprosessene.

Magnetitt, Langsæ gruve. Fra Naturmuseets samlinger.

Litt historikk om jernutvinning

Jern er utvilsomt det viktigste metallet vi har i dag. Det opptrer ytterst sjelden i gedigen form i naturen, så vår første kontakt med jern var fra jernmeteoritter. I egyptiske graver er det funnet gjenstander fra ca. 4000 år før Kristus. Teknikken med å utvinne jern fra myrmalm ble oppdaget ca. 1500 f. Kr., sannsynligvis i Lilleasia. Produktet var smibart og av høy kvalitet, men teknikken etter våre begreper uøkonomisk og arbeidskrevende. I Norge begynte «jernvinna» ca. 200 f. Kr. og varte helt fram til 1800-tallet. Fram mot 1500-tallet ble teknikkene med gruvedrift og smelteovner utviklet og forbedret, og jernproduksjonen skjøt fart. Teknikkene kom til Norge fra Tyskland. Utviklingen av masovner, der temperaturen ble så høy at jernet smeltet, var særlig viktig.

Smelting av malmen

Masovnen er en sjaktovn som man holdt i døgnkontinuerlig drift. De gamle masovnene var rundt 8-12 meter høye, i dag kan de være opptil 60-70 meter høye. Her matet man jernmalm og trekull (koks brukes i moderne masovner) lagvis ovenfra, mens forvarmet trykkluft ble tilført nedenfra. Denne reagerte med trekullet, og dannet karbondioksidgass i en sterkt varmeutviklende reaksjon. Karbondioksiden reagerte videre med kullet og dannet karbonmonoksidgass, som er et viktig reduksjonsmiddel som omdanner jernoksid til jern. Kalkstein ble tilsatt for å rense jernet og være slaggdanner. Slaggen ble tappet flytende fra ovnen. Nederst i ovnen kunne man tappe smeltet råjern. Masovnen ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622, ved Bærum jernverk. Ved Næs Verk stoppet masovndriften for godt i 1909.

Masovnen ved Næs Verk. Bildet er hentet fra Wikipedia (offentlig eiendom).

Jernovner og deres betydning for folkehelsa

Med masovnenes inntreden ble det satt i gang produksjon av støpejernsovner, som tyskerne fant opp på 1400-tallet. Ovnsproduksjonen i Norge kan deles i to: Jernverksperioden (1630 – ca. 1830) og støperiperioden (ca. 1830 – dd). Fram til ca. 1550 var den tradisjonelle kilden til oppvarming av norske hus åre eller grue, og et hull i taket (ljore) til å lede ut røyken. Dette førte til mye røyk, sot og trekk. Da jernovnen kom ble det en merkbar bedring i folkehelsa, og en mye lavere dødelighet. I begynnelsen var jernovner forbeholdt overklassen, men utover på 1700-tallet ble jernovnen den viktigste form for oppvarming i Norge.

Kart over de viktigste jerngruvefeltene i Arendalsområdet, utarbeidet av Jan Henrik Simonsen og publisert i Jerngruvene i Aust-Agder. Aust Agder Arkivet, 1990. De svarte prikkene er skarnforekomster. Jeg har brukt navnet Barbudalen om Langsæ. Gjengitt med tillatelse fra JHS.

Hvor lå jerngruvene?

Jerngruvene var lokalisert i flere områder i Arendal og omegn. I Arendal kan vi snakke om tre hovedområder, nemlig Neskilen, Barbudalen med Langsævannet og Øyestad. I Neskilen var det to parallelle malmdrag i SV-NØ-retning med 31 gruveobjekter (inkludert både gruver og skjerp). Den mest kjente gruva er Gamle Mørefjær, den største og dypeste (225 m) av de eldste gruvene i distriktet. I Barbudalen, på begge sider av Langsævannet, var det også flere viktige gruver, med Torbjørnsbu som den største. Den lå i en ellipseformet skarnformasjon som strakk seg rundt den sørlige delen av vannet. Her ble malmen hentet ut fra et stort dagbrudd. I Øyestad, som den gang var egen kommune, var det mange gruveområder. Bråstad, som lå i den nordlige delen av Øyestad, hadde mange betydelige gruver, bl.a. den aller dypeste i hele Arendalsområdet (460 m under dagen). Det var her det var drift helt til 1975. Solborg gruveområde med Grevinne Wedels gruve må også nevnes. Dette er et av områdene hvor man har brukt vannkunster til å pumpe ut vann og heve malm og stein. Vannkunster var mekaniske lensesystem som besto av et damanlegg, et vannhjul og en kraftoverføringsmekanisme. Klodeborg-gruvene lå også i Øyestad. Det var et av de største og viktigste gruveområdene i distriktet med 61 gruveobjekter. De omfattet bl.a. Klodeborg hovedgruve og Kjenli-gruvene, hvor det var drift fram til 1966. I den sørlige delen av Øyestad var det også flere gruver. Her kan nevnes Nøddebro, som er interessant fra et mineralogisk perspektiv. Dette er stedet for det første funn av mineralet datolitt, eller typelokaliteten som vi kaller det. Andre kjente gruver i området er Gamle Lerestvedt gruve som tidligere var en godt vedlikeholdt besøksgruve, Væding gruve som var typelokalitet for mineralet babingtonitt og gruvene i Tingstveit. Tromøya hadde fem gruveområder, hvor Alvegruvene var de mest kjente. Utenfor det som i dag er Arendal kommune var det også gruver i Holt i Tvedestrand (Solberggruva), Lyngrot i Froland (flere gruver), Gjerstad (Stålkjenn) og Lillesand (Olstad gruve). Solberggruva er «hjemmegruva» for Næs Jernverk, og er i dag en populær besøksgruve. Her er det på sin plass å på det sterkeste fraråde folk til å oppsøke de gamle gruvene i Arendal! Mange er dårlig sikret og kan være livsfarlige feller! Dessuten er mange av dem fylt med søppel.

Alveholmen gruve er full av vann. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.
Malmrøys ved Alvegruvene. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.

Jernverkene

Det var mange forskjellige jernverk som drev gruvene i Arendalsområdet, og ikke bare jernverk på Agder. Flere av jernverkene var lokalisert lenger nord. Fritzøe i Larvik, samt Ulefoss, Moss, Bærums Verk med flere fikk malm fra Arendalsgruvene. På Agder var de viktigste jernverkene Barbo jernverk (1574-1665), som flyttet til Holt og ble Båseland verk (1665-1738). Ulrich Schnell flyttet driften til Nes på grunn av større vannføring i elva der, og dermed var Næs Verk (1738-1956) et faktum. Jacob Aall ble fra 1802 ene-eier av verket. Hammerbygning og digelstålovnshus er fredet og en del av dagens jernverksmuseum. Egelands verk i Gjerstad (1705-1884) og Frolands Verk (1763-1867) var andre betydningsfulle jernverk. Sistnevnte leverte en periode fra 1780-årene kanoner og kuler til hær og flåte.

Fyrsetting. Fra Agricola: De Re Metallica (1556).

Hvordan fikk man ut malmen?

Før man begynte å ta i bruk sprengstoff var fyrsetting den vanligste metoden for å bryte løs malmen. Man varmet opp fjellet med store bål i minst 24 timer. Etter avkjøling ble fjellet sprøtt og kunne hakkes i stykker med hammer og bergjern. Metoden var billig, men langsom. Fremdriften var ikke større enn 1-3 m per måned. Dårlig ventilasjon kunne ofte føre til kullosforgiftning når man kom innover i fjellet. Problemet ble delvis løst med ventilasjonssjakter opp til overflaten eller egne luftekanaler i gruvegangen. Det ble brukt mye ved (gran og furu), såkalt setteved, til fyrsettingen. For å heise malm eller vann opp av gruvene eller drive pumpeverk brukte man såkalte hestevandringer. De ble drevet av en eller flere hester, derav navnet. Fundamentet var en platting som enten var en planert flate på bakken eller en oppmurt konstruksjon. I midten lå en stor stein med et uthugget hull. Denne fungerte som bunnlager for hovedakselen. På akselen var det festet tverrstokker med seletøy for hestene. Det var også festet en kabeltrommel for tauverket. Det er bevart rester av hestevandringer ved flere av gruvene i Arendalsområdet. Noen steder, f.eks. ved Solborggruvene og Lyngrotgruvene har man også brukt vannkunster.

Hestevandring. Fra Lidingo: Classical Mechanics IV (1890).

Bøndene hadde en viktig rolle

Bøndene innenfor cirkumferensen, det vil si en definert radius rundt hovedgruven eller jernverket som drev gruvene hadde plikt til å levere setteved, samt ved til produksjon av trekull til masovnen. De fraktet også malmen fra oppsamlingsstedene ved gruvene til malmbryggene, og de kunne stille hest og fører til drift av hestevandringene, samt levere trevarer til bebyggelse m.m. Arbeidet ved gruvene ga bøndene mulighet til å skaffe seg kontanter. Gruvevirksomheten er en av årsakene til at det på et tidlig tidspunkt utviklet seg en pengehusholdning i bygdene i nærheten av Arendal.

Gruvedriftens påvirkning av samfunnet

Andre ringvirkninger som følge av gruvevirksomheten var at det grodde fram en egen skipsfartsnæring i tilknytning til gruvene, nemlig malmfarten. Små og mellomstore seilskuter drev også med annen frakt i tillegg til malmtransporten. I 1770 sto 35 malmskuter for 1/3 av alle utklarerte skipsavganger fra Arendal tolldistrikt. 20 av disse hørte hjemme i Aust-Agder. Mellom 60 og 120 mann var sysselsatt med malmfart dette året. I tillegg til den økonomiske betydningen var malmfarten viktig for den kulturelle og menneskelige kontakten mellom Arendal og jernverksstedene østpå. Dette må ha påvirket lokalsamfunnene gjennom flere hundre år. Handelsmenn i Arendal var også involvert i gruvevirksomheten. De sto for leveranser av korn og det ble etterspørsel etter håndverksprodukter som tønner og rep.

Arbeidernes kår

Til sist noen ord om arbeiderne, de sanne heltene som av og til måtte ofre både liv og helse for at man skulle få ut den verdifulle jernmalmen. De ble ofte rekruttert fra lokalsamfunnet, men det ble også importert arbeidskraft fra gruvenasjoner som Tyskland og Sverige eller fra andre gruvedistrikter i Norge. Arbeidet gikk ofte i arv fra far til sønn. Også kvinner og barn deltok. I skoleprotokoller var «grubearbeide» fraværsgrunn for 12-åringer. I en enkelt gruve kunne antallet arbeidere variere fra 4-5 til 30-40, alt etter størrelse og aktivitetsnivå. Arbeidsdagen var ikke akkurat lagt opp etter dagens HMS-standard og den var preget av hardt slit. Gruvearbeiderne hadde likevel en viss sosial trygghet. Ved sykdom eller i nødsår kunne man regne med hjelp fra jernverket.

Kilder:

Bergverk i Norge – Kulturminner og historie. Bjørn Ivar Berg (red.), Frode Sæland, Astrid Johanne Nyland, Per Øyvind Østensen, Fred Steinar Nordrum, Kåre Kullerud. Fagbokforlaget, 2016, 430 sider.

Gruvedrift, jernverk og støperier i Aust-Agder. Aust-Agder Museet, Arendal, 1988. 8 sider.

Gruverapport. Jan Henrik Simonsen. Aust-Agder Arkivet. 73 sider.

Jerngruvene i Aust-Agder. Redaksjon: Kjell-Olav Masdalen, Gunnar Molden, Jan Henrik Simonsen, Andreas Vevstad. Aust-Agder Arkivet, 1990, 19 sider.

Store Norske Leksikon. Kunnskapsforlaget.

Kategorier
Uncategorized

NÅ KARTLEGGES SORTE SLANGER OG FIRFISLER

et citizen science project!

Melanistisk=sort hoggorm (Vipera berus) i Kristiansand. Her er sorte slanger vanlige. Nå prøver herpetologene å finne ut HVOR vanlige er de sorte individene i forhold til de normalfargete. Dette ønsker vi at publikum hjelper til med. Foto: Beate Strøm Johansen.

I Norge ser det ut til at vi har en svært høy andel melanistiske buorm og spesielt hoggorm, men at sorte firfisler er mer sjeldne. Vi tror at det er forskjell mellom regioner.

Nå ønsker noen norske herpetologer å systematisere dette for publisering etter at herptilsesongen 2020 er ferdig. Vi trenger hjelp fra publikum! Her kan DU bidra!

Vi samler inn observasjoner av mørke slanger og firfisler både fra i år og fra tidligere år (gjerne langt tilbake i tid), og trenger disse opplysningene:

  1. Art (helst) eller «mørk/sort slange»
  2. Sted, både nøyaktig stedbeskrivelse og navn på nærmeste større sted og kommune. Gjerne GPS-posisjon eller kart med kryss på.
  3. Dato og årstall (eller til nærmeste måned)
  4. Kontaktopplysninger til deg som gir opplysningene, så vi kan kontakte deg hvis spørsmål.
  5. Foto av slangene/firfislene hvis du har
  6. Er dette et tilfeldig enkeltfunn, eller er det en fast populasjon som du besøker regelmessig? Kan du i så fall anslå hvor stor andel av populasjonen som er melanistisk?

Hva er en melanistisk slange/firfisle?

Store Norske Leksikon forklarer det med at «Melanisme er økt dannelse av svart pigment i hud, hår, fjær, skjell eller øyne, som gir individer som er tydelig mørkere enn normalt». Slangene behøver derfor ikke være helt sorte, de kan være mørkere enn normalt. Mange hoggormer er svært mørke, men du kan skimte siksakmønsteret gjennom, mens noen få hoggormer er helt sorte. Mange buormer mangler lyse nakkeflekker og er mørke på hodet, og noen buormer er helt sorte. Alle disse variantene av mørke slanger er melanistiske og omfattes av denne undersøkelsen.

Slettsnok er ikke nevnt til nå fordi det ikke er publiserte funn av melanistiske slettsnoker fra Norge, men det er selvsagt super-interessant hvis noen kommer med et foto av en uvanlig mørk slettsnok. Slettsnoken behøver ikke være kullsort.

Normalfarget slettsnok (Coronella austriaca) i Kristiansand. Melanistiske slettsnok kan være mer skittensvarte til kullsorte. De er ikke ennå observert i Norge, men det er noen få rapportert fra England og Pyrineene.
Foto: Beate Strøm Johansen

HVOR OFTE OPPTRER SORTE REPTILER I ET OMRÅDE? MELANISME-FREKVENS:

Ideelt sett bør vi få en oversikt over hvor stor prosentandel de melanistiske slangene utgjør av hele slangepopulasjonen innen ulike områder.

Derfor ønsker vi å få med oss feltsesongen 2020 slik at flest mulig av hobbyherpetologer kan notere ned hver gang dere ser en vanlig farget slange og hver gang dere ser en melanistisk slange/firfisle.

Vi vet at flere har faste steder som dere besøker for å se reptiler, og vi ber dere om å gjøre litt ekstra gode notater i 2020 for å bidra med data på melanisme-frekvenser.

Det spiller ingen rolle hvor stort studieområdet deres er, eller om dere rapporterer tilfeldige enkeltfunn.

Rapporter opplysningene til en av disse:

Pål Sørensen,  (kasserer i Norsk herpetologisk Forening, herpetolog og slettsnokforsker) epost: pal_sor@hotmail.com  mobiltelefon: 91 55 14 26

Beate Strøm Johansen, (zoolog og forsker ved naturmuseum og botanisk hage, UiA, i Kristiansand, slettsnokforskning) epost:  beate.johansen@uia.no  mobiltelefon:  93 21 86 53

Thor Håkonsen (leder av Norsk Herpetologisk Forening), epost: thor@thorhakonsen.com mobiltelefon: 975 13 200

Melanistisk nordfirfisle, funnet i Vennesla i Vest-Agder. Den er voksen. I dette området er det spesielt mange nordfirfisler. Etter 5 år med besøk på denne lokaliteten er det bare funnet ett eneste melanistisk eksemplar, og det er dette. Foto: beate Strøm Johansen.
Her ser du den melanistiske nordfirfisla fra undersiden. Det vises tydelig at dette er en kjønnsmoden hann. Hvordan kan man se det? Hannene har to hemipeniser som starter ved analåpningen mellom bakbeina, og fortsetter et lite stykke ned i halen på hver side. Derfor får hannens hale en utvidelse øverst ved begynnelsen av halen. Foto: Beate Strøm Johansen.
Nordfirfisle (Zootoca vivipara) som er normalfarget. Du er på fortykkelsen øverst på halen at dette er en kjønnsmoden hann. Om våren, når det er kaldt i været, kan firfislene bli så kalde at de ikke lenger klarer å løpe vekk, så de sitter helt stille på trestammer og stubber. Foto: Beate Strøm Johansen.
Normalfarget nordfirfisle hann. Om våren har han flott orangefarget buk med noen sorte prikker. Halens fortykkelse øverst ved halerota viser at det er en kjønnsmoden hann. I Norge har vi i utgangspunktet kun en firfisleart, nemlig nordfirfisle (Zootoca vivipara). Men arten sandfirfisle (Lacerta agilis) finnes sannsynligvis på norsk side av svenskegrensa. Foto: Beate Strøm Johansen.

Hvorfor være melanistisk?

At dyr forekommer i ulike fargevarianter forklares gjerne med det som kalles balansert seleksjon.

Dette innebærer at det er både fordeler og ulemper ved begge varianter. Derfor vil ikke den ene formen utkonkurrere den andre, og begge kan eksistere ved siden av hverandre.

For vekselvarme dyr som reptiler, vil mørk kroppsfarge kunne gi hurtigere oppvarming, slik at dyret raskere oppnår ønsket kroppstemperatur. Da vil dyret også kunne søke skjul etter kortere tid og dermed være bedre beskyttet mot fiender. Drektige hunner og hunner med egg vil også lettere kunne oppnå gunstige temperaturer for utvikling av egg eller fostre. I tillegg vil også fordøyelsen kunne gå raskere dersom det er lettere å oppnå riktig kroppstemperatur.

At melanisme gir fordeler knyttet til temperaturregulering, burde tilsi at melanisme var vanligere i kalde strøk. Om forekomsten av melanisme varierer med regionale temperaturforhold, er noe av det vi ønsker å få svar på gjennom denne undersøkelsen.

Melanistisk hoggorm funnet i april i Kristiansand. Siksakmønsteret skimtes gjennom den sortaktive hudfargen. Det er helt tydelig at sorte hoggormer er mye mer synlige enn brune hoggormer, og dermed mer utsatt for å bli tatt av rovdyr (predasjon). Likevel er sorte hoggormer i Kristiansand svært vanlig. Foto: Beate Strøm Johansen.

Diskusjonen rundt forekomsten av melanisme hos hoggormen har foregått i ca. 40 år. Flere studier og eksperimenter er foretatt, særlig av svenske herpetologer. Resultatene av disse studiene er ikke entydige. Kort oppsummert kan man si at studiene i en viss grad støtter teorien om fordeler knyttet til temperaturregulering. Noen studier, men ikke alle, rapporterer at melanistiske dyr er større eller tyngre enn normalfargede. Hyppigere formering hos melanistiske hunner er også påvist. På den annen side er melanistiske dyr dårligere kamuflert og dermed mer utsatt for fiender. Dette gjelder særlig når dyrene beveger seg. Derfor er dødeligheten større for svarte hanner i paringstiden, når hannene søker gjennom terrenget på jakt etter hunner. Det er derfor ikke uvanlig at melanisme er mer utbredt blant hunner enn blant hanner i samme populasjon.

Andelen melanistiske individer i en slangepopulasjon kan variere mye fra sted til sted. Trolig er det flere faktorer enn bedret temperaturregulering og økt dødelighet på grunn av predasjon som påvirker forholdet. Forhåpentlig kan årets kartlegging bidra til å gi oss økt kunnskap om dette. Vi håper at du som leser dette og har sett en sort slange eller firfisle, tar deg bryet med å sende en epost til en av kontaktpersonene og fortelle om dette. Hvis du bor i et område der du aldri har sett sorte reptiler, bare normalfargete, så er dette også verdifull kunnskap som du kan melde fra om!

Melanistisk buorm (Natrix natrix). Mangler de lyse nakkeflekkene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Vanlig farget buorm med de kjente lyse nakkeflekkene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Melanistisk buorm spiller død. Hvis de ikke rekker å stikke av, så legger de seg med buken i været, åpen munn og med tunga ut, og skiller ut en illeluktende væske fra analåpningen. Fiender vil forhåpentligvis tro at det er et stinkende kadaver og la det være i fred. Foto: beate Strøm Johansen.
Kategorier
Uncategorized

Microsculpture

Utstillingsåpningen søndag 15.mars 2020 er avlyst/utsatt til inntil videre, pga Coronavirus-hensyn.

Følg med på naturmuseets nettside og facebookside.

Kategorier
Uncategorized

Microsculpture

Naturmuseets temporære utstilling for 2020 blir den fantastiske fotoutstillingen «Microsculptures» med insektsportretter av Levon Biss i kjempeforstørrelser. Alle fotografiene er satt sammen av mer enn 8000 bilder, noe som gir en fantastisk dybdeskarphet. Fotografen har fotografert i insektsamlinga til Oxford Museum of Natural History i England, og blant annet får vi se en av billene som Charles Darwin samlet inn på sin lange reise med Beagle. Derfor stiller vi også ut vår skutemodell av Beagle!

Nå om dagen foregår en hektisk montering av utstillinga av to utstillingsdesignere fra Stockholm. Utstillinga fyller hele 2.etg i Naturmuseum og botanisk hage UiA, og skal stå fram til november 2020.

Vi gleder oss veldig til å invitere alle til utstillingsåpningen på søndag 15.mars 2020 kl 13-16. Utstillingen åpnes av viserektor ved UiA, Hans Kjetil Lysgård. Naturmuseets førstekonservator i zoologi Roar Solheim vil ha et faglig innslag.
Velkommen!

Kategorier
Uncategorized

RØDLISTA for sårbare og truete arter skal revurderes i 2020

Så enkelt tar man DNA-prøver i dag. Spyttepitelceller fester seg på q-tipsen. Slettsnok liker ofte å bite og tygge, så denne metoden er uproblematisk å bruke.
Foto: Beate Strøm Johansen

I løpet av 2020 skal ulike ekspertgrupper i Norge møtes for å revurdere den norske Rødlista for sårbare og truete arter. Ekspertgruppa for HERPETILENE (amfibier og reptiler) består av Børre Dervo, Jeroen van der Kooij og Beate Strøm Johansen. Beate er zoolog her ved Naturmuseum og botanisk hage, UiA, og jobber med forskning på SLETTSNOK, som er den eneste reptilen på rødlista i Norge.

På institutt for naturvitenskapelige fag, UiA, holder en forskningsgruppe på med studier av den sterkt truete DAMFROSKEN.

Sørlandet er altså sterkt representert innen feltherpetologisk forskning i Norge. For å kunne ta gode avgjørelser om noen arter skal inn på Rødlista, eller om noen bør ut av Rødlista, så er ekspertene avhengig av hjelp fra personer som sitter på lange tidsserier. Har du fulgt med et paddetjern eller froskedam over flere år, vil vi gjerne høre fra deg! Vet du noe om antall salamandre et sted har gått tilbake, eller er buormen forsvunnet? Send epost innen sommer 2020 til: beate.johansen@uia.no

Kategorier
Uncategorized

MAURPIGGSVIN – Australias svar på piggsvin -men hva slags dyr er det egentlig?

Australsk maurpiggsvin (engelsk: Short-beaked Echidna), Tachyglossus aculeatus. Fotografert i veikanten litt nord for Melbourne 19.januar 2020 lokal tid kl 1115. Dette er den australske pattedyrarten med størst utbredelse, den finnes over hele Australia. De veier 2-7 kg og er 23-45 cm lange. Maurpiggsvin tilhører kloakkdyra, som er eggleggende pattedyr. Foto: Beate Strøm Johansen.

Som tidligere piggsvinforsker synes jeg det alltid er interessant å treffe på dyrearter som ligner på piggsvin, eller finne en annen piggsvinart enn vårt vesteuropeiske piggsvin. Etter to opphold i Australia har jeg fått anledning til å observere det australske maurpiggsvinet, som ligner vårt piggsvin i utseende og adferd. Jeg synes det er fascinerende at to pattedyr som overhode ikke er beslektet, kan ha så mange likheter!

Vesteuropeisk piggsvin (Erinaceus europaeus) fotografert i Oslo 2019. Disse tilhører de placentale pattedyra, altså pattedyr som føder levende og godt utviklete unger. Ungene suger melk fra pattene (brystvortene) til mora – derav navnet «pattedyr». Til forskjell fra maurpiggsvin så har piggsvin tenner og kan bite og tygge. Foto: Beate Strøm Johansen.

HVA HAR AUSTRALSK MAURPIGGSVIN OG EUROPEISK PIGGSVIN TIL FELLES?

Begge benytter den samme forsvarsstrategien mot fiender: de har pigger, hver pigg er festet med små muskler som kan styres slik at piggene kan stritte mot stedet der fienden angriper, de gjør små hopp med kroppen for å treffe angriper med piggene, de kan rulle seg sammen til en ball ved hjelp av den samme muskelen (panniculus carnosus), og de har kun pels på magen. Piggene er hule og er omdannete hår. Maurpiggsvinets pigger er tykkere, og er fordelt i to lange felt på hver siden av ryggsøylen. Maurpiggsvin har også egne halepigger.

Begge spiser omtrent det samme, det vil si virvelløse dyr (insekter mm) som de finner med sin lange snute og gode luktesans. Maurpiggsvin regnes som myrmekofag=spesialisert til å spise termitter og maur.

Begge har omtrent samme kroppssfasong og kroppsstørrelse (maurpiggsvin er litt større/tyngre). Veldig kort hale. Korte bein. Frambeina er kraftigst med lengst klør til å rote i jorda og grave fram småkryp. Maurpiggsvin har betydelig kraftigere frambein og tykkere klør enn det piggsvin har.

Begge lever enslig (solitært) med store home range/leveområder. Hannene har størst leveområder fordi de leter opp hunner i parringstida.

Begge er promiskuøse, dvs at både hannene og hunnene parrer seg med flere partnere. Hunnene blir oppvartet av flere hanner som oppsøker dem i parringstida.

Begge går begge i dvale i kuldeperioder, og begge kan også senke kroppsfunksjonene under heteperioder.

Begge har store variasjoner i kroppsmasse gjennom året.

Her slutter likhetene. Maurpiggsvin og europeisk piggsvin er overhodet ikke beslektet taksonomisk. Maurpiggsvin tilhører kloakkdyra, som er eggleggende pattedyr. I dag finnes kloakkdyra (maurpiggsvin og nebbdyr) bare i Australia, Tasmania og Ny Guinea, og de består av 1 art nebbdyr og 4 arter maurpiggsvin. På selve det australske kontinent finnes nebbdyr og det kortsnutete (australske) maurpiggsvinet, mens på Ny Guinea lever det også 3 arter langsnutete maurpiggsvin. Vårt vesteuropeiske piggsvin er et vanlig placentalt pattedyr som føder levende unger. I tillegg finnes det også mange arter pungdyr som føder levende unger som er svært lite utviklet.

Australia er det eneste kontinentet med representanter fra alle tre gruppene av levende pattedyr:

kloakkdyr, pungdyr og placentadyr.

Nebbdyr er kloakkdyr akkurat som maurpiggsvin. De legger egg, og når ungen klekker ut av det læraktige egget, drikker den morsmelk. Ungen er da svært liten og har ikke fullt utviklete bakbein, og kan minne om de underutviklete ungene hos pungdyra. Det lever i dag bare en art nebbdyr. Foto: Beate Strøm Johansen.

Konvergent evolusjon

Maurpiggsvin og europeisk piggsvin har så mange likheter fordi de har vært gjennom konvergent utvikling. Det betyr at dyrene har flere ytre likhetstrekk, men de har helt ulik bakgrunn og er ikke egentlige slektninger. Også hulepiggsvin og trepiggsvin har pigger på ryggen og kan se ut som store piggsvin, men disse dyra er gnagere (som en bever med pigger).

Maurpiggsvin og europeisk piggsvin har mange likheter i utseende, kroppsfasong, forsvarsstrategi, diett, årsrytme, hibernering og partnervalg. Likevel tilhører de helt ulike grupper av pattedyr. De er et stjerneeksempel på konvergent evolusjon.

KLOAKKDYR – HVORFOR HETER DET DET?

Maurpiggsvin og nebbdyr tilhører den taksonomiske ordenen Monotremata som betyr «en enkelt åpning» på gresk. Disse dyra har en felles åpning for urin, faeces og reproduksjon som vi kaller «kloakkåpning». På enkelt norsk betyr det at tiss, bæsj og egg kommer ut av den samme åpningen. Penis hos hann-maurpiggsvin brukes bare til parring, ikke til å tisse med. Placentale pattedyr (som for eksempel europeisk piggsvin) har separate åpninger for disse tre tingene (urinrør, anus, vagina).

«GRAV DEG NED I TIDE»

Når maurpiggsvin ikke får løpt av gårde i sikkerhet, så har de en annen taktikk for å unngå å bli drept av fiender. De bruker alle 4 beina og graver seg rett ned i jorda! Det går bemerkelsesverdig raskt. De korte, kraftige beina har lange graveklør, og de graver vekk jorda under dyret mens kroppen stritter med alle piggene. Foto: Beate Strøm Johansen

Maurpiggsvin er mye mer gravende dyr enn det europeiske piggsvinet er. Framføttene er svært kraftige, og klørne er lange og brede (i motsetning til piggsvinets tynne, sorte klør). Maurpiggsvin har en nødløsning hvis en fiende nærmer seg og de ikke får løpt i skjul – de graver seg rett ned i bakken! Med bemerkelsesverdig letthet graver maurpiggsvinet vekk jorda under seg, og det dannes etter hvert to store jordhauger på hver side samtidig som maurpiggsvinet synker ned i bakken mens det stritter med piggene. Maurpiggsvinet har enda et smart triks: det kan forankre de lange klørne nede i bakken slik at det nærmest blir umulig å velte det rundt over på ryggen. Magen har ikke pigger, så maurpiggsvinet forsøker alt for å unngå å blotte den sårbare buksiden. Et siste triks er at de kan sende ut en lang urinstråle for å skremme vekk angripere.

Klørne hos maurpiggsvin er mye bredere og kraftigere enn klørne hos våre piggsvin. Dette er en tilpasning til å unnslippe fiender ved å grave seg raskt rett ned i jorda. Maurpiggsvin bruker også klørne på framføttene til å rive opp trestykker og grave i bakken etter termitter og maur. Begge dyreartene har 5 tær på hver fot. Foto: Beate Strøm Johansen.
Når maurpiggsvin tror at en fiende nærmer seg, forsøker de først å løpe i skjul. Men de er også fornøyd med en sprekk i et tre. Der borer de seg så langt inn de kan komme, og stritter så med piggene, slik at piggene kiler kroppen fast og det blir umulig å tvinge maurpiggsvinet løs. Foto: Beate Strøm Johansen.

HVORDAN SPISER ET MAURPIGGSVIN?

Hvordan spiser maurpiggsvinene når de ikke har tenner? Drikker de maten? Nei, maurpiggsvin drikker ikke maten sin. De har en kjempelang rosa tunge som kan stikkes 18 cm ut av munnen, og den tungen har nærmest lim på seg! Tungen er seig og klissete av et sekret som skilles ut av spyttkjertler under tungen, slik at termitter og maur henger fast. Faktisk så er termitter livretten, mens maur er en god nummer to! Det kan nok skyldes at termitter har mykere kropp enn maurenes harde kitinskall. Billelarver er livrett nummer tre. Når maurpiggsvinet kommer over en termittue, går tungen ut og inn av munnen opptil 100 ganger i minuttet! Det er derfor maurpiggsvin har fått slektsnavnet «Tachyglossus» fordi det betyr «rask tunge». https://www.facebook.com/profile.php?id=671667407&__tn__=%2CdC-R-R&eid=ARAYZ2kSVom9PXyxczsFdBAFw-gNwpWprv0Q0aeittaAwagnYo0n0iQHsP90oysu6bRKsmBRQtf4lM3g&hc_ref=ARR0h78ivkbWcC1N8jbUsju_lSWEscrvSIJkHHPS75LQtYMpnFbiH3KZl8_i-9TaPBw&fref=nf

Maurpiggsvin er myrmekofage, de lever av termitter og maur. Snuten er et hult rør uten pels på 6 cm, der bare den lange, klebrige tunga får plass. De har ingen tenner. Munnen er v-formet som en haikjeft og sitter på undersiden av snutespissen. De to neseborene sitter på oversiden av snutespissen. Legg merke til maurene som kryper i pelsen på pannen. Foto: Beate Strøm Johansen.
Maurpiggsvinets jaktteknikk er at de borer snuten ned i bakken og inni rusk og rask. På den nakne snuten har de luktreseptorer, mekanoreseptorer og elektroreseptorer som hjelper dem med å finne maten. Langsnutete maurpiggsvin har mange flere elektroreseptorer på snuten, som har en funksjon i matsøk i det fuktige klimaet på Ny Guinea. I det tørre klimaet på det Australske kontinentet er det uklart om elektroreseptorene på nesetippen til de kortsnutete maurpiggsvinene har noen funksjon. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hodeskaller hos ulike arter av maurpiggsvin. Utstilling i Narracorte, Australia. Du ser tydelig de to neseborene på oversiden av den lange, rørformete snuten. Munnen sitter på undersiden av snutespissen.
Foto: Beate Strøm Johansen.

KURTISEADFERD: «Echidna train»

Siden jeg kun har besøkt Australia i desember-januar (australsk sommer), så har jeg aldri opplevd å se parringsadferden som pågår fra juni til september (australsk vinter). Men neste gang skal jeg besøke Australia i vår norske sommerferie for å kunne oppleve verdens kuleste frieri! Når et hannmaurpiggsvin finner en mottakelig hunn, begynner han å følge etter henne og håper på en parring. Så kommer en hann til, og hvis han er yngre enn den første hannen, så plasserer han seg pent bak i rekka. Når den tredje hannen kommer, vil han også plassere seg bakerst i rekka hvis han er yngst. Det kan danne seg lange rekker med opp til 11 hanner, alltid med den yngste hannen sist i rekka! Hannene kan også bytte mellom rekker etter ulike hunner. Dette er kjent som maurpiggsvinets «tog-system» – «the echidna train».

Forfølgelsen kan vare fra 14-44 dager, og det er greografiske variasjoner i antall hanner og antall dager med «tog». Tidsrommet for parringstida varierer også geografisk, der maurpiggsvinene i det varme nord starter senere enn de i det kjøligere sør.

Men hvordan foregår parringen hos disse kloakkdyra?

Når hunnen er klar til parring, legger hun seg flatt ned på bakken med piggene bakover. Hannen stryker henne med hånda (framfoten) over piggene, samtidig som han prøver å løfte halen hennes med bakfoten. Ofte må han grave seg litt ned i jorda slik at hans hale kommer under hennes hale, og han vender seg slik at hans kloakkåpning kommer inntil hennes kloakkåpning. Penisen brukes kun til å overføre sperm (ikke til å tisse med). De kan bli liggende slik i fra en halvtime til 3 timer! Både hannene og hunnene kan parre seg med flere partnere. Store testikler hos hannene vitner om stor konkurranse om hunnene.

Maurpiggsvin er ikke store dyr, men de har store leveområder fra 40-110 ha. De har ikke faste bol, men finner et egnet sted i nærheten når de vil hvile seg. Det virker derfor merkelig at hannene klarer å finne hunnene i parringstida. Antakelig følger hannene duftspor etter hunnene, og luktesansen er spesielt godt utviklet hos maurpiggsvin. Foto: Beate Strøm Johansen.

REPRODUKSJON HOS MAURPIGGSVIN

Kloakkdyra legger læraktige egg. Kloakkdyra skilte seg ut i fra de andre pattedyra (pungdyr og placentadyr) for ca 220 millioner år siden, noe som kan forklare primitive trekk som egglegging.

Etter parring utvikles ett enkelt egg inne i maurpiggsvinmora, og dette kommer ut (av kloakkåpningen) etter 21-22 dager. Eggeskallet er mykt og læraktig, og egget veier 1,5-2 gram og er 1,3-1,7 cm langt, omtrent som en drue. Mora plasserer egget oppi hudfolden på magen. Etter 10-12 dager klekker egget ved at ungen hakker hull med en reptil-lignende eggtann. Ungen er bitteliten og larvelignende, rosa, blind, hårløs, og uten pigger. Maurpiggsvin har ikke patter (brystvorter), så morsmelken kommer ut fra porer i to melkeflekker i huden midtveis nede i hudfolden. Ungen har godt utviklete frambein med bittesmå klør som de kravler rundt med oppi pungen og slikker melk. Derimot er ikke bakbeina fullt utviklet når de kommer ut av egget. Ungen vokser fort, fra 0,5 gram til 400 gram på 2 måneder. Fett- og proteininnholdet i melka øker med tiden. Varigeheten på dieperioden varierer geografisk fra 125 til 210 dager. Ungen blir i pungen i 45-55 dager, og da begynner den å utvikle pigger og får gråsort hud. Nå veier den 180-260 gram, og er blitt for stor til å fraktes rundt nede i hudfolden. Mora graver nå en hule («barnestue») der hun plasserer ungen, og så kommer hun innom hver 5.-6. dag for å gi melk. Da er hun med ungen i 2-3 timer. Hun lukker åpningen til hulen med jord og rusk når hun går ut for å finne mat (furasjerer). Dette hindrer at fiender finner ungen, og det stabiliserer temperaturen inne i hulen. Ungen blir avvent når den er 7-8 måneder gammel. Ofte begynner ungen å ta små furasjeringsturer (matletingsturer) utenfor hulen når den veier ca 1 kg og er 125-145 dager gammel (4-5 måneder), og tilslutt er den blitt helt selvstendig og klarer seg selv. Ungen blir i moras home range det første året før de flytter videre.

ANDRE RARITETER HOS MAURPIGGSVIN

Pels mellom piggene:

Maurpiggsvin har pels mellom piggene, mens vårt europeiske piggsvin ikke har det, der er det naken hud under piggene. Lengden og tettheten på pelshårene hos maurpiggsvin varierer geografisk. De som lever i varme områder nær ekvator (nord i Australia) har kortere og tynnere pelshår. Maurpiggsvin som lever i sørlige Australia og på Tasmania der det er kaldere kan ha så lange pelshår at de nesten skjuler piggene. Piggene er lyse gulhvite med sort tupp, og røytes enkeltvis. En pigg kan sitte i et par år. Foto: Beate Strøm Johansen.

Bakfoten vender bakover:

Maurpiggsvinet går avsted med bakføttene vendt bakover!!! Jeg trodde ikke mine egne øyne første gang jeg så det, og måtte sjekke i litteraturen om dette virkelig var normalt! Det er de to knoklene i bakbeinet (tibia og fibula) som er vendt bakover. Foto: Beate Strøm Johansen.

Lang spesialklo på bakfot brukes til pelsstell:

Klo nr 2 på bakfoten bruker maurpiggsvinene til pelsstell. Det setter seg ofte fast rusk og rask mellom piggene og i pelsen som de grer ut med den ekstra lange kloa. På bildet ser du denne lange kloa. Foto: Beate Strøm Johansen.

Flere rariteter hos maurpiggsvin:

-Maurpiggsvin er stumme. De lager ingen lyder.

-Maurpiggsvin blir 30-50 år i naturen, og er ikke kjønnsmodne før de er 5-6 år. Antakelig er det mer vanlig å nå en alder på 14-16 år i naturen.

Duftmarkerer ved å dra kloakken langs bakken og setter av duftspor. Luktesenteret i hjernen er spesielt god utviklet.

-Legger fra seg lortene i egne latriner (utedoer) for å markere leveområdene sine. De samme latrinene blir brukt mange ganger over lang tid. Lorten inneholder masse, små insektskall.

Hjernen til maurpiggsvin er uvanlig stor i forhold til kroppsstørrelsen, så det er mulig at de har et mer komplekst sosialt liv enn det vi mennesker har fått inntrykk av til nå.

Vanskelig å skille kjønnene, fordi maurpiggsvin mangler tydelige ytre kjønnsorganer. Hanner og hunner har ganske lik kroppstørrelse, men hannene kan bli opptil 25% større. Voksne kan være fra 23-45 cm lange, og veie fra 2-7 kg (norske voksne piggsvin veier ca 1200 gram).

-Hannene har en spore på bakfoten (en slags pigg). Denne sporen er hul, og blir fylt med en melkeaktig væske i parringstida. Hos nebbdyrhanner er denne væsken giftig for mennesker, men maurpiggsvinets sporevæske ikke er giftig for oss.

-Maurpiggsvin og nebbdyr (kloakkdyra) har den laveste metabolismen hos alle pattedyr. Nebbdyr har kroppstemperatur på bare 31grader C, mens maurpiggsvin har 34 grader C (pungdyra har ca 35 gr C og placentadyra har 37 gr C). Maurpiggsvin holder bare normal kroppstemperatur mens den er aktiv. Når den hviler, spesielt hvis det er kaldt vær eller hetebølge, kan den «slå av» temperaturreguleringen for en kortere eller lengre periode. Dette kalles heterotermi.

-Maurpiggsvin kan svømme, og de bader gjerne under hetebølger for å kunne kjøle seg ned fordi de ikke har noen metoder for å kvitte seg med varme. De peser ikke og de svetter ikke. Hvis kroppstemperaturen øker over +34 grader C så kan det være dødelig. Ofte gjemmer de seg i kjølige mikromiljøer som i hulrom i fjell, i kaninhull eller vombathi.

-Maurpiggsvin får blodsugende flått på seg, akkurat som våre piggsvin:

Flått hos maurpiggsvin. Foto: beate Strøm Johansen.

-maurpiggsvin er aktive både om dagen og om natten, selv om de opprinnelig er skumringsaktive og nattaktive:

Hvis man sitter stille på litt avstand fra maurpiggsvinet, kan man studere dens naturlige adferd. Selv om de opprinnelig er nattaktive, påtreffes maurpiggsvin ofte på dagtid. Dette er ute på matleting i 16-tida lokal tid. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hunnene hos maurpiggsvin er trofaste mot sitt home range, og holder til i samme leveområde hele livet. Hannene løper mer rundt og besøker flere hunner i parringstiden. I parringstiden (juni-september) er det derfor større tetthet av hanner rundt der hunnene holder til, og det er ganske forutsigbart hvor man kan treffe på maurpiggsvin, – så sant man har en oversikt over hvor hunnene holder til. Da kan man sette opp fareskilt langs veiene. Foto: Beate Strøm Johansen.

SKOGBRANN og MAURPIGGSVIN

Skogbranner har i tusener av år vært en naturlig del av Australia, og mange dyr har tilpasninger for å overleve skogbrann. Maurpiggsvin har en «hide and hibernate»-adferd. Når det kommer en brann, søker de skjul og går inn i temporal heterotermi, en dvalemodus. Kroppstemperatur og alle kroppsfunksjoner blir satt ned på sparebluss. Det er jo ikke bare akkurat mens det brenner at de bør søke skjul og holde seg i ro, men også i lengre tid etter brannen er leveområdet deres tomt for mat. Maurpiggsvin reduserer energibehovet sitt ved å være inaktive og senker kroppstemperaturen i minst 3 uker etter skogbrann. De senker ofte kroppstemperaturen når de sover, men våkner når lufta blir fylt av røyk fra skogbrann, og får anledning til løpe til et tryggere sted. Likevel skjer ikke dette med alle, da noen maurpiggsvin ble funnet døde inni hule trær som tok fyr under en skogbrann. https://royalsocietypublishing.org/doi/pdf/10.1098/rspb.2016.0382

Jeg vil tro det er viktig at de finner skjulesteder som er dypt nede i bakken, for eksempel vombathi, fordi kraftige skogbranner kan brenne et godt stykke ned i bakken. Jeg har sett bilde av et maurpiggsvin med smeltete pigger på deler av kroppen etter brann. Piggene vokser ut etter et par år. For litt siden tok jeg kontakt med Help Australia Foundation og spurte om maurpiggsvin har høyere overlevelse enn andre arter fordi de kan gjemme seg nede i hulromi bakken? Jeg fikk til svar at dette var et aktuelt spørsmål og en fornuftig antakelse, men at de faktisk ikke er sikre på dette selv. Jeg tror at vombat kan ha en nøkkelrolle i det australske landskapet med stadige skogbranner fordi vombaten graver dype hi med lange ganger, akkurat som vår grevling. Mange dyrearter vil antakelig kunne gjemme seg i ledige vombathi. Vombater graver flere hi, så det vil alltid være noen ledige. Dessverre har vombat en mer begrenset utbredelse i Australia enn maurpiggsvin, så i svære områder må maurpiggsvin klare seg uten muligheten for tilflukt i vombathi. Forskning har vist at maurpiggsvin som søker skjul langt nede i hulrom i bakken under kraftige skogbranner, kan overleve en temperaturøkning på 35-40 grader C i opptil 10 timer.

Folk i Australia blir oppfordret til å sette ut lave vannkar slik at maurpiggsvin kan bade og få kjølt seg ned, siden de ikke tåler høy varme, og trenger vann å drikke. Det har pågått et forskningsprosjekt på maurpiggsvin i over 30 år på Kangaroo island, Australia: http://www.echidna.edu.au/monotremes/echidna_research.html

Kenguruer er pungdyr (engelsk: marsupials). Pungdyra føder en bitteliten, underutviklet unge som mangler fullt utviklete bakbein. Ungen fester seg til en patte inntil kroppen er fullt utformet. Pattene er vanligvis i pungen. Pungdyr er underklasse eller infraklasse Metatheria, tidligere kalt Marsupialia. Foto: Beate Strøm Johansen.
  • Menkhorst, P. & Knight, F. (2011). A field guide to the mammals of Australia. 3rd ed. Oxford university press Australia & New Zealand. 296 pp. ISBN 978 0 19 557395.
  • Strahan, R. (2000 reprint). A Photographic Guide to Mammals of Australia. The Australian Museum. London: New Holland. 1995 1st ed. 134 pp. ISBN 1 85368 583 6.
  • Wells, R.T. (2015). Family Tachyglossidae (echidnas). S. 34-56 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kategorier
Uncategorized

Grindhvalskjelett sikret til museumssamlingene

Onsdag den 4. desember ble siste del av skjelettet på den døde grindhvalen fra Tromøya sikret for museets samlinger. Grindhvalen ble funnet død ved Såda på utsiden av Tromøy i slutten av oktober. Den 5. november dro zoolog Roar Solheim og taksidermist Erik Bargeman for å sjekke kadaveret og undersøke om hvalen hadde magen full av plast. Funn av andre tannhvaler med store mengder plast ga grunn for å se om også denne grindhvalen kunne ha lidd samme skjebne. NRK Sør-nytt var med og filmet hele seansen, som ble sendt som live-streaming på nettet (https://www.nrk.no/sorlandet/apner-dod-hval-i-arendal-_-skal-sjekke-magen-for-plast-1.14769814). Siden hvalen havnet inne i nasjonalparkområdet, ble det avklart med forvaltningsmyndighetene på forhånd at hvalen skulle få ligge og brytes ned eller spises opp på stedet i løpet av vinteren.

En uke senere, den 12. november, dro zoolog og taksidermist fra museet tilbake og hentet hodet og halevirvlene fra grindhvalen. Kjøtt og spekk ble skåret løs fra skjelettdelene, slik at dette kunne ligge igjen til åtselspisere. Onsdag 4. desember hentet Erik Bargeman sammen med vaktmester Bjarne Svendsen inn de siste skjelettdelene fra grindhvalen; nakkehvirvler og brystdelen med ribbein. Det som ble liggende igjen etter hvalkadaveret er nå bare kjøtt, innvoller og spekk, alt tilgjengelig for åtselspisere. Hvis det blir kraftige vinterstormer kan også en del av restene bli skyllet ut i havet igjen, til glede for sjøstjerner og andre bunnlevende havdyr.

Skjelettet og kraniet vil etter hvert bli renset ved Naturmuseet. Det blir det største komplette skjelettet som vi hittil har ivaretatt fra noe pattedyr, siden hvalen var nesten 4,5 meter lang.

Den døde grindhvalhunnen slik den lå 5. november 2019. Foto: Roar Solheim.
Mediebilde fra live-streamingen av obduksjonen av grindhvalen. Foto: Roar Solheim.
De seks første hvirvlene i hvalens rygg. Øverst Atlas-hvirvelen, som fester ryggen til kraniet. Hos hvalene er Atlasvirvelen sammenvokst med fem eller seks av de neste virvlene slik at dette ser ut som en enhet. Foto: Erik Bargeman.
Kategorier
Uncategorized

Lirype på museumsvisitt – et forunderlig besøk

Slik ble lirypa funnet utenfor museet på morgenen 2. desember 2019. Foto: Roar Solheim.

Liryper flyr vanligvis ikke inn i bymiljøer, men i dag fikk museets zoolog seg en overraskelse. Ei lirype ble funnet død utenfor Naturmuseet! Fuglen lå i en krok på baksiden av magasinbygget. Liryper kan av og til trekke ut mot kysten av Agder i vinterhalvåret. Dette skjer som regel når fjellbjørk og andre beiteplanter dekkes av et tykt islag slik at rypenes mat blir utilgjengelig. Vi har ikke fått noen meldinger om slike tilstander foreløpig i Agderfylkene denne vinteren. Lirypa KAN muligens ha blitt plassert av mennesker utenfor museet, men det virker søkt at en finner ikke skulle ha levert den sammen med funnopplysninger til oss på museet. Fuglen var helt fersk med utbulende øyne som på en helt nylig død fugl. Dette taler for at lirypa faktisk har kommet seg til Gimle og har omkommet her, uten innblanding fra mennesker. I så fall er dette det mest forunderlige fuglefunnet vi har gjort på lenge. Fuglen blir skinnlagt og lagt inn i museets vitenskapelige skinnsamlinger.

Lirypas øye bulet ut som hos en nylig død fugl, noe som tyder på at den har omkommet utenfor museet natten mellom 1. og 2. desember. Foto: Roar Solheim.