Hva er en sel?
En sel er et pattedyr som tilbringer mesteparten av livet sitt i havet. Selen har utviklet seg fra landlevende rovdyr, og hører til en gruppe rovdyr som blant annet inkluderer bjørn, mårdyr, stinkdyr og vaskebjørn. Til sammenligning så er hvalenes nærmeste levende slektning faktisk flodhesten!
De ekte selene skiller seg fra øreseler (sjøløver og pelssel) og hvalross ved at de ikke kan rotere hoftene, og dermed ikke kan gå på land – de må humpe rundt på magen, og er derfor både klossete og treige på land. Under vann er saken derimot en helt annen! De ekte selene bruker bakluffene til å grasiøst bevege seg gjennom vannet, mens øreselene bruker framluffene. Øreseler har deler av øret utenpå hodet (slik som mennesker), men ekte seler har også ører – disse er kun innvendige, og man ser dem bare som små hull på hver side av hodeskallen. Dette gjør faktisk at de ekte selene hører svært godt under vann, og de er mye bedre til å bestemme retningen lyd kommer fra enn dyr med eksterne ørestrukturer.
Det er 6 arter ekte seler i norske farvann. Blant disse er det steinkobbe og havert/gråsel som har fast tilholdssted på norsk fastland. De er vanlige langs hele kysten, og går under betegnelsen kystseler. Storkobbe, klappmyss, ringsel og grønlandssel er arter som er avhengige av havis for å pare seg, føde unger og skifte pels. Disse finner man derfor hovedsakelig lenger nord, men det hender at også de tar seg en tur til norskekysten.
Ekstremdykkere
Selv om seler lever hoveddelen av livet sitt i og under vann, er de fortsatt pattedyr som må puste luft. Så hvordan kan de da være under vann så lenge som de er? Svaret ligger i spesielle fysiologiske tilpasninger. Enkelt forklart har seler evnen til å både lagre veldig mye oksygen i kroppen, og å redusere oksygenbruken ved behov. De kan for eksempel senke hjerterytmen til bare 4-6 slag i minuttet, og på de dypeste og lengste dykkene har de mekanismer for å begrense blodtilførselen til enkelte organer for å spare oksygen. Til sist kan de faktisk også kjøle ned hjernen, noe som gjør at denne tåler lengre perioder med lite oksygen uten at det oppstår hjerneskade. Dette kommer godt med hos spesielt klappmyss, som kan dykke dypere enn 1000 meter og være under vann i omtrent en time! Til sammenligning foretrekker steinkobber dykk grunnere enn 100 meter med en varighet på 20-30 minutter – noe som fortsatt er ganske så imponerende.
Visste du at mennesker også har en dykkrespons, og at du kan teste denne selv? Om du holder pusten, vil du ofte merke at pulsen går ned noen hakk. Effekten er kraftigere om man også bruker vann, og aller helst kaldt vann. Vi har nemlig nerveender i spesielt ansiktet som forteller kroppen at vi er i vann. Om du måler pulsen din og så holder ansiktet i vann så lenge du klarer, vil du kunne oppleve en mye større reduksjon i pulsen din. Responsen vil være større om du løper litt eller gjør noe annet for å få opp pulsen på forhånd. Denne responsen utartes forskjellig blant forskjellige mennesker – fridykkere, for eksempel, kan ofte ha en mye kraftigere respons enn mennesker som ikke har trent seg opp til å holde pusten lenge under vann.
Mestere i sansebruk
Har du noen gang lurt på hvordan seler finner mat nede i havdypet, hvor det er for mørkt eller grumsete til å se og neseborene må holdes lukket? Seler kan jo ikke ekkolokalisere, slik som hvaler, men kanskje bruker de ørene? Neida – riktignok hører jo som nevnt selen svært godt under vann, men den viktigste sansen selen har i jakten på mat, sitter i værhårene deres. De har 40-50 værhår spredt rundt snuten og i panna, og disse er veldig sensitive. Faktisk er de så sensitive at selen kan skille objekter etter størrelse og fasong under vann, og også følge samme rute som for eksempel en fisk eller en annen sel – selv flere minutter etter at det andre dyret svømte forbi! Man kan si at værhårene fungerer bittelitt på samme måte som når vi mennesker bruker hendene for å føle oss fram i mørket – men der vi stabler oss klossete rundt og kanskje slår lilletåa i noe vi glemte at lå midt på gulvet, svømmer seler like grasiøst rundt, med full kontroll på hvor alt befinner seg.
Skal det være en kvitrende sel eller en sexy neseballong?
Mange hanndyr gjør seg til på ulike måter for å gjøre seg attraktive for hunnene, og dette er tilfellet også hos seler. Steinkobbehanner kan for eksempel lage lyder under vann, hoppe og rulle i vannet, plaske med bakloffene eller blåse bobler. Alle arter som parer seg i vann bruker lyder under vann som del av både «flørtingen» og for å markere territorie, men storkobber har tatt dette til et nytt nivå. Storkobbehanner produserer nemlig en kompleks sang under vann – såkalte trillevokaliseringer, som nesten kan minne om fuglekvitter. De starter på en veldig høy frekvens og avslutter lavt, samtidig som de også blåser bobler i mønster. Sangen kan høres på flere kilometers avstand og også gjennom isen!
Hør sangen her:
Klappmyss tar kanskje skrittet enda lenger enn storkobber – klappmysshanner pynter seg nemlig for damene! På nesa har de en blære, som de rett og slett blåser opp i paringstiden. Om det er konkurrerende hanner i nærheten, har de enda et triks i boka – de kan faktisk også blåse opp en ballong fra det ene neseboret! Hannene med de største og mest imponerende neseballongene vinner som regel damene, men om to hanner viser seg å stille likt, vil de avgjøre saken ved å slåss.