Kategorier
Uncategorized

MAURPIGGSVIN – Australias svar på piggsvin -men hva slags dyr er det egentlig?

Australsk maurpiggsvin (engelsk: Short-beaked Echidna), Tachyglossus aculeatus. Fotografert i veikanten litt nord for Melbourne 19.januar 2020 lokal tid kl 1115. Dette er den australske pattedyrarten med størst utbredelse, den finnes over hele Australia. De veier 2-7 kg og er 23-45 cm lange. Maurpiggsvin tilhører kloakkdyra, som er eggleggende pattedyr. Foto: Beate Strøm Johansen.

Som tidligere piggsvinforsker synes jeg det alltid er interessant å treffe på dyrearter som ligner på piggsvin, eller finne en annen piggsvinart enn vårt vesteuropeiske piggsvin. Etter to opphold i Australia har jeg fått anledning til å observere det australske maurpiggsvinet, som ligner vårt piggsvin i utseende og adferd. Jeg synes det er fascinerende at to pattedyr som overhode ikke er beslektet, kan ha så mange likheter!

Vesteuropeisk piggsvin (Erinaceus europaeus) fotografert i Oslo 2019. Disse tilhører de placentale pattedyra, altså pattedyr som føder levende og godt utviklete unger. Ungene suger melk fra pattene (brystvortene) til mora – derav navnet «pattedyr». Til forskjell fra maurpiggsvin så har piggsvin tenner og kan bite og tygge. Foto: Beate Strøm Johansen.

HVA HAR AUSTRALSK MAURPIGGSVIN OG EUROPEISK PIGGSVIN TIL FELLES?

Begge benytter den samme forsvarsstrategien mot fiender: de har pigger, hver pigg er festet med små muskler som kan styres slik at piggene kan stritte mot stedet der fienden angriper, de gjør små hopp med kroppen for å treffe angriper med piggene, de kan rulle seg sammen til en ball ved hjelp av den samme muskelen (panniculus carnosus), og de har kun pels på magen. Piggene er hule og er omdannete hår. Maurpiggsvinets pigger er tykkere, og er fordelt i to lange felt på hver siden av ryggsøylen. Maurpiggsvin har også egne halepigger.

Begge spiser omtrent det samme, det vil si virvelløse dyr (insekter mm) som de finner med sin lange snute og gode luktesans. Maurpiggsvin regnes som myrmekofag=spesialisert til å spise termitter og maur.

Begge har omtrent samme kroppssfasong og kroppsstørrelse (maurpiggsvin er litt større/tyngre). Veldig kort hale. Korte bein. Frambeina er kraftigst med lengst klør til å rote i jorda og grave fram småkryp. Maurpiggsvin har betydelig kraftigere frambein og tykkere klør enn det piggsvin har.

Begge lever enslig (solitært) med store home range/leveområder. Hannene har størst leveområder fordi de leter opp hunner i parringstida.

Begge er promiskuøse, dvs at både hannene og hunnene parrer seg med flere partnere. Hunnene blir oppvartet av flere hanner som oppsøker dem i parringstida.

Begge går begge i dvale i kuldeperioder, og begge kan også senke kroppsfunksjonene under heteperioder.

Begge har store variasjoner i kroppsmasse gjennom året.

Her slutter likhetene. Maurpiggsvin og europeisk piggsvin er overhodet ikke beslektet taksonomisk. Maurpiggsvin tilhører kloakkdyra, som er eggleggende pattedyr. I dag finnes kloakkdyra (maurpiggsvin og nebbdyr) bare i Australia, Tasmania og Ny Guinea, og de består av 1 art nebbdyr og 4 arter maurpiggsvin. På selve det australske kontinent finnes nebbdyr og det kortsnutete (australske) maurpiggsvinet, mens på Ny Guinea lever det også 3 arter langsnutete maurpiggsvin. Vårt vesteuropeiske piggsvin er et vanlig placentalt pattedyr som føder levende unger. I tillegg finnes det også mange arter pungdyr som føder levende unger som er svært lite utviklet.

Australia er det eneste kontinentet med representanter fra alle tre gruppene av levende pattedyr:

kloakkdyr, pungdyr og placentadyr.

Nebbdyr er kloakkdyr akkurat som maurpiggsvin. De legger egg, og når ungen klekker ut av det læraktige egget, drikker den morsmelk. Ungen er da svært liten og har ikke fullt utviklete bakbein, og kan minne om de underutviklete ungene hos pungdyra. Det lever i dag bare en art nebbdyr. Foto: Beate Strøm Johansen.

Konvergent evolusjon

Maurpiggsvin og europeisk piggsvin har så mange likheter fordi de har vært gjennom konvergent utvikling. Det betyr at dyrene har flere ytre likhetstrekk, men de har helt ulik bakgrunn og er ikke egentlige slektninger. Også hulepiggsvin og trepiggsvin har pigger på ryggen og kan se ut som store piggsvin, men disse dyra er gnagere (som en bever med pigger).

Maurpiggsvin og europeisk piggsvin har mange likheter i utseende, kroppsfasong, forsvarsstrategi, diett, årsrytme, hibernering og partnervalg. Likevel tilhører de helt ulike grupper av pattedyr. De er et stjerneeksempel på konvergent evolusjon.

KLOAKKDYR – HVORFOR HETER DET DET?

Maurpiggsvin og nebbdyr tilhører den taksonomiske ordenen Monotremata som betyr «en enkelt åpning» på gresk. Disse dyra har en felles åpning for urin, faeces og reproduksjon som vi kaller «kloakkåpning». På enkelt norsk betyr det at tiss, bæsj og egg kommer ut av den samme åpningen. Penis hos hann-maurpiggsvin brukes bare til parring, ikke til å tisse med. Placentale pattedyr (som for eksempel europeisk piggsvin) har separate åpninger for disse tre tingene (urinrør, anus, vagina).

«GRAV DEG NED I TIDE»

Når maurpiggsvin ikke får løpt av gårde i sikkerhet, så har de en annen taktikk for å unngå å bli drept av fiender. De bruker alle 4 beina og graver seg rett ned i jorda! Det går bemerkelsesverdig raskt. De korte, kraftige beina har lange graveklør, og de graver vekk jorda under dyret mens kroppen stritter med alle piggene. Foto: Beate Strøm Johansen

Maurpiggsvin er mye mer gravende dyr enn det europeiske piggsvinet er. Framføttene er svært kraftige, og klørne er lange og brede (i motsetning til piggsvinets tynne, sorte klør). Maurpiggsvin har en nødløsning hvis en fiende nærmer seg og de ikke får løpt i skjul – de graver seg rett ned i bakken! Med bemerkelsesverdig letthet graver maurpiggsvinet vekk jorda under seg, og det dannes etter hvert to store jordhauger på hver side samtidig som maurpiggsvinet synker ned i bakken mens det stritter med piggene. Maurpiggsvinet har enda et smart triks: det kan forankre de lange klørne nede i bakken slik at det nærmest blir umulig å velte det rundt over på ryggen. Magen har ikke pigger, så maurpiggsvinet forsøker alt for å unngå å blotte den sårbare buksiden. Et siste triks er at de kan sende ut en lang urinstråle for å skremme vekk angripere.

Klørne hos maurpiggsvin er mye bredere og kraftigere enn klørne hos våre piggsvin. Dette er en tilpasning til å unnslippe fiender ved å grave seg raskt rett ned i jorda. Maurpiggsvin bruker også klørne på framføttene til å rive opp trestykker og grave i bakken etter termitter og maur. Begge dyreartene har 5 tær på hver fot. Foto: Beate Strøm Johansen.
Når maurpiggsvin tror at en fiende nærmer seg, forsøker de først å løpe i skjul. Men de er også fornøyd med en sprekk i et tre. Der borer de seg så langt inn de kan komme, og stritter så med piggene, slik at piggene kiler kroppen fast og det blir umulig å tvinge maurpiggsvinet løs. Foto: Beate Strøm Johansen.

HVORDAN SPISER ET MAURPIGGSVIN?

Hvordan spiser maurpiggsvinene når de ikke har tenner? Drikker de maten? Nei, maurpiggsvin drikker ikke maten sin. De har en kjempelang rosa tunge som kan stikkes 18 cm ut av munnen, og den tungen har nærmest lim på seg! Tungen er seig og klissete av et sekret som skilles ut av spyttkjertler under tungen, slik at termitter og maur henger fast. Faktisk så er termitter livretten, mens maur er en god nummer to! Det kan nok skyldes at termitter har mykere kropp enn maurenes harde kitinskall. Billelarver er livrett nummer tre. Når maurpiggsvinet kommer over en termittue, går tungen ut og inn av munnen opptil 100 ganger i minuttet! Det er derfor maurpiggsvin har fått slektsnavnet «Tachyglossus» fordi det betyr «rask tunge». https://www.facebook.com/profile.php?id=671667407&__tn__=%2CdC-R-R&eid=ARAYZ2kSVom9PXyxczsFdBAFw-gNwpWprv0Q0aeittaAwagnYo0n0iQHsP90oysu6bRKsmBRQtf4lM3g&hc_ref=ARR0h78ivkbWcC1N8jbUsju_lSWEscrvSIJkHHPS75LQtYMpnFbiH3KZl8_i-9TaPBw&fref=nf

Maurpiggsvin er myrmekofage, de lever av termitter og maur. Snuten er et hult rør uten pels på 6 cm, der bare den lange, klebrige tunga får plass. De har ingen tenner. Munnen er v-formet som en haikjeft og sitter på undersiden av snutespissen. De to neseborene sitter på oversiden av snutespissen. Legg merke til maurene som kryper i pelsen på pannen. Foto: Beate Strøm Johansen.
Maurpiggsvinets jaktteknikk er at de borer snuten ned i bakken og inni rusk og rask. På den nakne snuten har de luktreseptorer, mekanoreseptorer og elektroreseptorer som hjelper dem med å finne maten. Langsnutete maurpiggsvin har mange flere elektroreseptorer på snuten, som har en funksjon i matsøk i det fuktige klimaet på Ny Guinea. I det tørre klimaet på det Australske kontinentet er det uklart om elektroreseptorene på nesetippen til de kortsnutete maurpiggsvinene har noen funksjon. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hodeskaller hos ulike arter av maurpiggsvin. Utstilling i Narracorte, Australia. Du ser tydelig de to neseborene på oversiden av den lange, rørformete snuten. Munnen sitter på undersiden av snutespissen.
Foto: Beate Strøm Johansen.

KURTISEADFERD: «Echidna train»

Siden jeg kun har besøkt Australia i desember-januar (australsk sommer), så har jeg aldri opplevd å se parringsadferden som pågår fra juni til september (australsk vinter). Men neste gang skal jeg besøke Australia i vår norske sommerferie for å kunne oppleve verdens kuleste frieri! Når et hannmaurpiggsvin finner en mottakelig hunn, begynner han å følge etter henne og håper på en parring. Så kommer en hann til, og hvis han er yngre enn den første hannen, så plasserer han seg pent bak i rekka. Når den tredje hannen kommer, vil han også plassere seg bakerst i rekka hvis han er yngst. Det kan danne seg lange rekker med opp til 11 hanner, alltid med den yngste hannen sist i rekka! Hannene kan også bytte mellom rekker etter ulike hunner. Dette er kjent som maurpiggsvinets «tog-system» – «the echidna train».

Forfølgelsen kan vare fra 14-44 dager, og det er greografiske variasjoner i antall hanner og antall dager med «tog». Tidsrommet for parringstida varierer også geografisk, der maurpiggsvinene i det varme nord starter senere enn de i det kjøligere sør.

Men hvordan foregår parringen hos disse kloakkdyra?

Når hunnen er klar til parring, legger hun seg flatt ned på bakken med piggene bakover. Hannen stryker henne med hånda (framfoten) over piggene, samtidig som han prøver å løfte halen hennes med bakfoten. Ofte må han grave seg litt ned i jorda slik at hans hale kommer under hennes hale, og han vender seg slik at hans kloakkåpning kommer inntil hennes kloakkåpning. Penisen brukes kun til å overføre sperm (ikke til å tisse med). De kan bli liggende slik i fra en halvtime til 3 timer! Både hannene og hunnene kan parre seg med flere partnere. Store testikler hos hannene vitner om stor konkurranse om hunnene.

Maurpiggsvin er ikke store dyr, men de har store leveområder fra 40-110 ha. De har ikke faste bol, men finner et egnet sted i nærheten når de vil hvile seg. Det virker derfor merkelig at hannene klarer å finne hunnene i parringstida. Antakelig følger hannene duftspor etter hunnene, og luktesansen er spesielt godt utviklet hos maurpiggsvin. Foto: Beate Strøm Johansen.

REPRODUKSJON HOS MAURPIGGSVIN

Kloakkdyra legger læraktige egg. Kloakkdyra skilte seg ut i fra de andre pattedyra (pungdyr og placentadyr) for ca 220 millioner år siden, noe som kan forklare primitive trekk som egglegging.

Etter parring utvikles ett enkelt egg inne i maurpiggsvinmora, og dette kommer ut (av kloakkåpningen) etter 21-22 dager. Eggeskallet er mykt og læraktig, og egget veier 1,5-2 gram og er 1,3-1,7 cm langt, omtrent som en drue. Mora plasserer egget oppi hudfolden på magen. Etter 10-12 dager klekker egget ved at ungen hakker hull med en reptil-lignende eggtann. Ungen er bitteliten og larvelignende, rosa, blind, hårløs, og uten pigger. Maurpiggsvin har ikke patter (brystvorter), så morsmelken kommer ut fra porer i to melkeflekker i huden midtveis nede i hudfolden. Ungen har godt utviklete frambein med bittesmå klør som de kravler rundt med oppi pungen og slikker melk. Derimot er ikke bakbeina fullt utviklet når de kommer ut av egget. Ungen vokser fort, fra 0,5 gram til 400 gram på 2 måneder. Fett- og proteininnholdet i melka øker med tiden. Varigeheten på dieperioden varierer geografisk fra 125 til 210 dager. Ungen blir i pungen i 45-55 dager, og da begynner den å utvikle pigger og får gråsort hud. Nå veier den 180-260 gram, og er blitt for stor til å fraktes rundt nede i hudfolden. Mora graver nå en hule («barnestue») der hun plasserer ungen, og så kommer hun innom hver 5.-6. dag for å gi melk. Da er hun med ungen i 2-3 timer. Hun lukker åpningen til hulen med jord og rusk når hun går ut for å finne mat (furasjerer). Dette hindrer at fiender finner ungen, og det stabiliserer temperaturen inne i hulen. Ungen blir avvent når den er 7-8 måneder gammel. Ofte begynner ungen å ta små furasjeringsturer (matletingsturer) utenfor hulen når den veier ca 1 kg og er 125-145 dager gammel (4-5 måneder), og tilslutt er den blitt helt selvstendig og klarer seg selv. Ungen blir i moras home range det første året før de flytter videre.

ANDRE RARITETER HOS MAURPIGGSVIN

Pels mellom piggene:

Maurpiggsvin har pels mellom piggene, mens vårt europeiske piggsvin ikke har det, der er det naken hud under piggene. Lengden og tettheten på pelshårene hos maurpiggsvin varierer geografisk. De som lever i varme områder nær ekvator (nord i Australia) har kortere og tynnere pelshår. Maurpiggsvin som lever i sørlige Australia og på Tasmania der det er kaldere kan ha så lange pelshår at de nesten skjuler piggene. Piggene er lyse gulhvite med sort tupp, og røytes enkeltvis. En pigg kan sitte i et par år. Foto: Beate Strøm Johansen.

Bakfoten vender bakover:

Maurpiggsvinet går avsted med bakføttene vendt bakover!!! Jeg trodde ikke mine egne øyne første gang jeg så det, og måtte sjekke i litteraturen om dette virkelig var normalt! Det er de to knoklene i bakbeinet (tibia og fibula) som er vendt bakover. Foto: Beate Strøm Johansen.

Lang spesialklo på bakfot brukes til pelsstell:

Klo nr 2 på bakfoten bruker maurpiggsvinene til pelsstell. Det setter seg ofte fast rusk og rask mellom piggene og i pelsen som de grer ut med den ekstra lange kloa. På bildet ser du denne lange kloa. Foto: Beate Strøm Johansen.

Flere rariteter hos maurpiggsvin:

-Maurpiggsvin er stumme. De lager ingen lyder.

-Maurpiggsvin blir 30-50 år i naturen, og er ikke kjønnsmodne før de er 5-6 år. Antakelig er det mer vanlig å nå en alder på 14-16 år i naturen.

Duftmarkerer ved å dra kloakken langs bakken og setter av duftspor. Luktesenteret i hjernen er spesielt god utviklet.

-Legger fra seg lortene i egne latriner (utedoer) for å markere leveområdene sine. De samme latrinene blir brukt mange ganger over lang tid. Lorten inneholder masse, små insektskall.

Hjernen til maurpiggsvin er uvanlig stor i forhold til kroppsstørrelsen, så det er mulig at de har et mer komplekst sosialt liv enn det vi mennesker har fått inntrykk av til nå.

Vanskelig å skille kjønnene, fordi maurpiggsvin mangler tydelige ytre kjønnsorganer. Hanner og hunner har ganske lik kroppstørrelse, men hannene kan bli opptil 25% større. Voksne kan være fra 23-45 cm lange, og veie fra 2-7 kg (norske voksne piggsvin veier ca 1200 gram).

-Hannene har en spore på bakfoten (en slags pigg). Denne sporen er hul, og blir fylt med en melkeaktig væske i parringstida. Hos nebbdyrhanner er denne væsken giftig for mennesker, men maurpiggsvinets sporevæske ikke er giftig for oss.

-Maurpiggsvin og nebbdyr (kloakkdyra) har den laveste metabolismen hos alle pattedyr. Nebbdyr har kroppstemperatur på bare 31grader C, mens maurpiggsvin har 34 grader C (pungdyra har ca 35 gr C og placentadyra har 37 gr C). Maurpiggsvin holder bare normal kroppstemperatur mens den er aktiv. Når den hviler, spesielt hvis det er kaldt vær eller hetebølge, kan den «slå av» temperaturreguleringen for en kortere eller lengre periode. Dette kalles heterotermi.

-Maurpiggsvin kan svømme, og de bader gjerne under hetebølger for å kunne kjøle seg ned fordi de ikke har noen metoder for å kvitte seg med varme. De peser ikke og de svetter ikke. Hvis kroppstemperaturen øker over +34 grader C så kan det være dødelig. Ofte gjemmer de seg i kjølige mikromiljøer som i hulrom i fjell, i kaninhull eller vombathi.

-Maurpiggsvin får blodsugende flått på seg, akkurat som våre piggsvin:

Flått hos maurpiggsvin. Foto: beate Strøm Johansen.

-maurpiggsvin er aktive både om dagen og om natten, selv om de opprinnelig er skumringsaktive og nattaktive:

Hvis man sitter stille på litt avstand fra maurpiggsvinet, kan man studere dens naturlige adferd. Selv om de opprinnelig er nattaktive, påtreffes maurpiggsvin ofte på dagtid. Dette er ute på matleting i 16-tida lokal tid. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hunnene hos maurpiggsvin er trofaste mot sitt home range, og holder til i samme leveområde hele livet. Hannene løper mer rundt og besøker flere hunner i parringstiden. I parringstiden (juni-september) er det derfor større tetthet av hanner rundt der hunnene holder til, og det er ganske forutsigbart hvor man kan treffe på maurpiggsvin, – så sant man har en oversikt over hvor hunnene holder til. Da kan man sette opp fareskilt langs veiene. Foto: Beate Strøm Johansen.

SKOGBRANN og MAURPIGGSVIN

Skogbranner har i tusener av år vært en naturlig del av Australia, og mange dyr har tilpasninger for å overleve skogbrann. Maurpiggsvin har en «hide and hibernate»-adferd. Når det kommer en brann, søker de skjul og går inn i temporal heterotermi, en dvalemodus. Kroppstemperatur og alle kroppsfunksjoner blir satt ned på sparebluss. Det er jo ikke bare akkurat mens det brenner at de bør søke skjul og holde seg i ro, men også i lengre tid etter brannen er leveområdet deres tomt for mat. Maurpiggsvin reduserer energibehovet sitt ved å være inaktive og senker kroppstemperaturen i minst 3 uker etter skogbrann. De senker ofte kroppstemperaturen når de sover, men våkner når lufta blir fylt av røyk fra skogbrann, og får anledning til løpe til et tryggere sted. Likevel skjer ikke dette med alle, da noen maurpiggsvin ble funnet døde inni hule trær som tok fyr under en skogbrann. https://royalsocietypublishing.org/doi/pdf/10.1098/rspb.2016.0382

Jeg vil tro det er viktig at de finner skjulesteder som er dypt nede i bakken, for eksempel vombathi, fordi kraftige skogbranner kan brenne et godt stykke ned i bakken. Jeg har sett bilde av et maurpiggsvin med smeltete pigger på deler av kroppen etter brann. Piggene vokser ut etter et par år. For litt siden tok jeg kontakt med Help Australia Foundation og spurte om maurpiggsvin har høyere overlevelse enn andre arter fordi de kan gjemme seg nede i hulromi bakken? Jeg fikk til svar at dette var et aktuelt spørsmål og en fornuftig antakelse, men at de faktisk ikke er sikre på dette selv. Jeg tror at vombat kan ha en nøkkelrolle i det australske landskapet med stadige skogbranner fordi vombaten graver dype hi med lange ganger, akkurat som vår grevling. Mange dyrearter vil antakelig kunne gjemme seg i ledige vombathi. Vombater graver flere hi, så det vil alltid være noen ledige. Dessverre har vombat en mer begrenset utbredelse i Australia enn maurpiggsvin, så i svære områder må maurpiggsvin klare seg uten muligheten for tilflukt i vombathi. Forskning har vist at maurpiggsvin som søker skjul langt nede i hulrom i bakken under kraftige skogbranner, kan overleve en temperaturøkning på 35-40 grader C i opptil 10 timer.

Folk i Australia blir oppfordret til å sette ut lave vannkar slik at maurpiggsvin kan bade og få kjølt seg ned, siden de ikke tåler høy varme, og trenger vann å drikke. Det har pågått et forskningsprosjekt på maurpiggsvin i over 30 år på Kangaroo island, Australia: http://www.echidna.edu.au/monotremes/echidna_research.html

Kenguruer er pungdyr (engelsk: marsupials). Pungdyra føder en bitteliten, underutviklet unge som mangler fullt utviklete bakbein. Ungen fester seg til en patte inntil kroppen er fullt utformet. Pattene er vanligvis i pungen. Pungdyr er underklasse eller infraklasse Metatheria, tidligere kalt Marsupialia. Foto: Beate Strøm Johansen.
  • Menkhorst, P. & Knight, F. (2011). A field guide to the mammals of Australia. 3rd ed. Oxford university press Australia & New Zealand. 296 pp. ISBN 978 0 19 557395.
  • Strahan, R. (2000 reprint). A Photographic Guide to Mammals of Australia. The Australian Museum. London: New Holland. 1995 1st ed. 134 pp. ISBN 1 85368 583 6.
  • Wells, R.T. (2015). Family Tachyglossidae (echidnas). S. 34-56 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.