Kategorier
Uncategorized

NÅ KARTLEGGES SORTE SLANGER OG FIRFISLER

et citizen science project!

Melanistisk=sort hoggorm (Vipera berus) i Kristiansand. Her er sorte slanger vanlige. Nå prøver herpetologene å finne ut HVOR vanlige er de sorte individene i forhold til de normalfargete. Dette ønsker vi at publikum hjelper til med. Foto: Beate Strøm Johansen.

I Norge ser det ut til at vi har en svært høy andel melanistiske buorm og spesielt hoggorm, men at sorte firfisler er mer sjeldne. Vi tror at det er forskjell mellom regioner.

Nå ønsker noen norske herpetologer å systematisere dette for publisering etter at herptilsesongen 2020 er ferdig. Vi trenger hjelp fra publikum! Her kan DU bidra!

Vi samler inn observasjoner av mørke slanger og firfisler både fra i år og fra tidligere år (gjerne langt tilbake i tid), og trenger disse opplysningene:

  1. Art (helst) eller «mørk/sort slange»
  2. Sted, både nøyaktig stedbeskrivelse og navn på nærmeste større sted og kommune. Gjerne GPS-posisjon eller kart med kryss på.
  3. Dato og årstall (eller til nærmeste måned)
  4. Kontaktopplysninger til deg som gir opplysningene, så vi kan kontakte deg hvis spørsmål.
  5. Foto av slangene/firfislene hvis du har
  6. Er dette et tilfeldig enkeltfunn, eller er det en fast populasjon som du besøker regelmessig? Kan du i så fall anslå hvor stor andel av populasjonen som er melanistisk?

Hva er en melanistisk slange/firfisle?

Store Norske Leksikon forklarer det med at «Melanisme er økt dannelse av svart pigment i hud, hår, fjær, skjell eller øyne, som gir individer som er tydelig mørkere enn normalt». Slangene behøver derfor ikke være helt sorte, de kan være mørkere enn normalt. Mange hoggormer er svært mørke, men du kan skimte siksakmønsteret gjennom, mens noen få hoggormer er helt sorte. Mange buormer mangler lyse nakkeflekker og er mørke på hodet, og noen buormer er helt sorte. Alle disse variantene av mørke slanger er melanistiske og omfattes av denne undersøkelsen.

Slettsnok er ikke nevnt til nå fordi det ikke er publiserte funn av melanistiske slettsnoker fra Norge, men det er selvsagt super-interessant hvis noen kommer med et foto av en uvanlig mørk slettsnok. Slettsnoken behøver ikke være kullsort.

Normalfarget slettsnok (Coronella austriaca) i Kristiansand. Melanistiske slettsnok kan være mer skittensvarte til kullsorte. De er ikke ennå observert i Norge, men det er noen få rapportert fra England og Pyrineene.
Foto: Beate Strøm Johansen

HVOR OFTE OPPTRER SORTE REPTILER I ET OMRÅDE? MELANISME-FREKVENS:

Ideelt sett bør vi få en oversikt over hvor stor prosentandel de melanistiske slangene utgjør av hele slangepopulasjonen innen ulike områder.

Derfor ønsker vi å få med oss feltsesongen 2020 slik at flest mulig av hobbyherpetologer kan notere ned hver gang dere ser en vanlig farget slange og hver gang dere ser en melanistisk slange/firfisle.

Vi vet at flere har faste steder som dere besøker for å se reptiler, og vi ber dere om å gjøre litt ekstra gode notater i 2020 for å bidra med data på melanisme-frekvenser.

Det spiller ingen rolle hvor stort studieområdet deres er, eller om dere rapporterer tilfeldige enkeltfunn.

Rapporter opplysningene til en av disse:

Pål Sørensen,  (kasserer i Norsk herpetologisk Forening, herpetolog og slettsnokforsker) epost: pal_sor@hotmail.com  mobiltelefon: 91 55 14 26

Beate Strøm Johansen, (zoolog og forsker ved naturmuseum og botanisk hage, UiA, i Kristiansand, slettsnokforskning) epost:  beate.johansen@uia.no  mobiltelefon:  93 21 86 53

Thor Håkonsen (leder av Norsk Herpetologisk Forening), epost: thor@thorhakonsen.com mobiltelefon: 975 13 200

Melanistisk nordfirfisle, funnet i Vennesla i Vest-Agder. Den er voksen. I dette området er det spesielt mange nordfirfisler. Etter 5 år med besøk på denne lokaliteten er det bare funnet ett eneste melanistisk eksemplar, og det er dette. Foto: beate Strøm Johansen.
Her ser du den melanistiske nordfirfisla fra undersiden. Det vises tydelig at dette er en kjønnsmoden hann. Hvordan kan man se det? Hannene har to hemipeniser som starter ved analåpningen mellom bakbeina, og fortsetter et lite stykke ned i halen på hver side. Derfor får hannens hale en utvidelse øverst ved begynnelsen av halen. Foto: Beate Strøm Johansen.
Nordfirfisle (Zootoca vivipara) som er normalfarget. Du er på fortykkelsen øverst på halen at dette er en kjønnsmoden hann. Om våren, når det er kaldt i været, kan firfislene bli så kalde at de ikke lenger klarer å løpe vekk, så de sitter helt stille på trestammer og stubber. Foto: Beate Strøm Johansen.
Normalfarget nordfirfisle hann. Om våren har han flott orangefarget buk med noen sorte prikker. Halens fortykkelse øverst ved halerota viser at det er en kjønnsmoden hann. I Norge har vi i utgangspunktet kun en firfisleart, nemlig nordfirfisle (Zootoca vivipara). Men arten sandfirfisle (Lacerta agilis) finnes sannsynligvis på norsk side av svenskegrensa. Foto: Beate Strøm Johansen.

Hvorfor være melanistisk?

At dyr forekommer i ulike fargevarianter forklares gjerne med det som kalles balansert seleksjon.

Dette innebærer at det er både fordeler og ulemper ved begge varianter. Derfor vil ikke den ene formen utkonkurrere den andre, og begge kan eksistere ved siden av hverandre.

For vekselvarme dyr som reptiler, vil mørk kroppsfarge kunne gi hurtigere oppvarming, slik at dyret raskere oppnår ønsket kroppstemperatur. Da vil dyret også kunne søke skjul etter kortere tid og dermed være bedre beskyttet mot fiender. Drektige hunner og hunner med egg vil også lettere kunne oppnå gunstige temperaturer for utvikling av egg eller fostre. I tillegg vil også fordøyelsen kunne gå raskere dersom det er lettere å oppnå riktig kroppstemperatur.

At melanisme gir fordeler knyttet til temperaturregulering, burde tilsi at melanisme var vanligere i kalde strøk. Om forekomsten av melanisme varierer med regionale temperaturforhold, er noe av det vi ønsker å få svar på gjennom denne undersøkelsen.

Melanistisk hoggorm funnet i april i Kristiansand. Siksakmønsteret skimtes gjennom den sortaktive hudfargen. Det er helt tydelig at sorte hoggormer er mye mer synlige enn brune hoggormer, og dermed mer utsatt for å bli tatt av rovdyr (predasjon). Likevel er sorte hoggormer i Kristiansand svært vanlig. Foto: Beate Strøm Johansen.

Diskusjonen rundt forekomsten av melanisme hos hoggormen har foregått i ca. 40 år. Flere studier og eksperimenter er foretatt, særlig av svenske herpetologer. Resultatene av disse studiene er ikke entydige. Kort oppsummert kan man si at studiene i en viss grad støtter teorien om fordeler knyttet til temperaturregulering. Noen studier, men ikke alle, rapporterer at melanistiske dyr er større eller tyngre enn normalfargede. Hyppigere formering hos melanistiske hunner er også påvist. På den annen side er melanistiske dyr dårligere kamuflert og dermed mer utsatt for fiender. Dette gjelder særlig når dyrene beveger seg. Derfor er dødeligheten større for svarte hanner i paringstiden, når hannene søker gjennom terrenget på jakt etter hunner. Det er derfor ikke uvanlig at melanisme er mer utbredt blant hunner enn blant hanner i samme populasjon.

Andelen melanistiske individer i en slangepopulasjon kan variere mye fra sted til sted. Trolig er det flere faktorer enn bedret temperaturregulering og økt dødelighet på grunn av predasjon som påvirker forholdet. Forhåpentlig kan årets kartlegging bidra til å gi oss økt kunnskap om dette. Vi håper at du som leser dette og har sett en sort slange eller firfisle, tar deg bryet med å sende en epost til en av kontaktpersonene og fortelle om dette. Hvis du bor i et område der du aldri har sett sorte reptiler, bare normalfargete, så er dette også verdifull kunnskap som du kan melde fra om!

Melanistisk buorm (Natrix natrix). Mangler de lyse nakkeflekkene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Vanlig farget buorm med de kjente lyse nakkeflekkene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Melanistisk buorm spiller død. Hvis de ikke rekker å stikke av, så legger de seg med buken i været, åpen munn og med tunga ut, og skiller ut en illeluktende væske fra analåpningen. Fiender vil forhåpentligvis tro at det er et stinkende kadaver og la det være i fred. Foto: beate Strøm Johansen.
Kategorier
Uncategorized

Microsculpture

Utstillingsåpningen søndag 15.mars 2020 er avlyst/utsatt til inntil videre, pga Coronavirus-hensyn.

Følg med på naturmuseets nettside og facebookside.

Kategorier
Uncategorized

Microsculpture

Naturmuseets temporære utstilling for 2020 blir den fantastiske fotoutstillingen «Microsculptures» med insektsportretter av Levon Biss i kjempeforstørrelser. Alle fotografiene er satt sammen av mer enn 8000 bilder, noe som gir en fantastisk dybdeskarphet. Fotografen har fotografert i insektsamlinga til Oxford Museum of Natural History i England, og blant annet får vi se en av billene som Charles Darwin samlet inn på sin lange reise med Beagle. Derfor stiller vi også ut vår skutemodell av Beagle!

Nå om dagen foregår en hektisk montering av utstillinga av to utstillingsdesignere fra Stockholm. Utstillinga fyller hele 2.etg i Naturmuseum og botanisk hage UiA, og skal stå fram til november 2020.

Vi gleder oss veldig til å invitere alle til utstillingsåpningen på søndag 15.mars 2020 kl 13-16. Utstillingen åpnes av viserektor ved UiA, Hans Kjetil Lysgård. Naturmuseets førstekonservator i zoologi Roar Solheim vil ha et faglig innslag.
Velkommen!

Kategorier
Uncategorized

RØDLISTA for sårbare og truete arter skal revurderes i 2020

Så enkelt tar man DNA-prøver i dag. Spyttepitelceller fester seg på q-tipsen. Slettsnok liker ofte å bite og tygge, så denne metoden er uproblematisk å bruke.
Foto: Beate Strøm Johansen

I løpet av 2020 skal ulike ekspertgrupper i Norge møtes for å revurdere den norske Rødlista for sårbare og truete arter. Ekspertgruppa for HERPETILENE (amfibier og reptiler) består av Børre Dervo, Jeroen van der Kooij og Beate Strøm Johansen. Beate er zoolog her ved Naturmuseum og botanisk hage, UiA, og jobber med forskning på SLETTSNOK, som er den eneste reptilen på rødlista i Norge.

På institutt for naturvitenskapelige fag, UiA, holder en forskningsgruppe på med studier av den sterkt truete DAMFROSKEN.

Sørlandet er altså sterkt representert innen feltherpetologisk forskning i Norge. For å kunne ta gode avgjørelser om noen arter skal inn på Rødlista, eller om noen bør ut av Rødlista, så er ekspertene avhengig av hjelp fra personer som sitter på lange tidsserier. Har du fulgt med et paddetjern eller froskedam over flere år, vil vi gjerne høre fra deg! Vet du noe om antall salamandre et sted har gått tilbake, eller er buormen forsvunnet? Send epost innen sommer 2020 til: beate.johansen@uia.no

Kategorier
Uncategorized

MAURPIGGSVIN – Australias svar på piggsvin -men hva slags dyr er det egentlig?

Australsk maurpiggsvin (engelsk: Short-beaked Echidna), Tachyglossus aculeatus. Fotografert i veikanten litt nord for Melbourne 19.januar 2020 lokal tid kl 1115. Dette er den australske pattedyrarten med størst utbredelse, den finnes over hele Australia. De veier 2-7 kg og er 23-45 cm lange. Maurpiggsvin tilhører kloakkdyra, som er eggleggende pattedyr. Foto: Beate Strøm Johansen.

Som tidligere piggsvinforsker synes jeg det alltid er interessant å treffe på dyrearter som ligner på piggsvin, eller finne en annen piggsvinart enn vårt vesteuropeiske piggsvin. Etter to opphold i Australia har jeg fått anledning til å observere det australske maurpiggsvinet, som ligner vårt piggsvin i utseende og adferd. Jeg synes det er fascinerende at to pattedyr som overhode ikke er beslektet, kan ha så mange likheter!

Vesteuropeisk piggsvin (Erinaceus europaeus) fotografert i Oslo 2019. Disse tilhører de placentale pattedyra, altså pattedyr som føder levende og godt utviklete unger. Ungene suger melk fra pattene (brystvortene) til mora – derav navnet «pattedyr». Til forskjell fra maurpiggsvin så har piggsvin tenner og kan bite og tygge. Foto: Beate Strøm Johansen.

HVA HAR AUSTRALSK MAURPIGGSVIN OG EUROPEISK PIGGSVIN TIL FELLES?

Begge benytter den samme forsvarsstrategien mot fiender: de har pigger, hver pigg er festet med små muskler som kan styres slik at piggene kan stritte mot stedet der fienden angriper, de gjør små hopp med kroppen for å treffe angriper med piggene, de kan rulle seg sammen til en ball ved hjelp av den samme muskelen (panniculus carnosus), og de har kun pels på magen. Piggene er hule og er omdannete hår. Maurpiggsvinets pigger er tykkere, og er fordelt i to lange felt på hver siden av ryggsøylen. Maurpiggsvin har også egne halepigger.

Begge spiser omtrent det samme, det vil si virvelløse dyr (insekter mm) som de finner med sin lange snute og gode luktesans. Maurpiggsvin regnes som myrmekofag=spesialisert til å spise termitter og maur.

Begge har omtrent samme kroppssfasong og kroppsstørrelse (maurpiggsvin er litt større/tyngre). Veldig kort hale. Korte bein. Frambeina er kraftigst med lengst klør til å rote i jorda og grave fram småkryp. Maurpiggsvin har betydelig kraftigere frambein og tykkere klør enn det piggsvin har.

Begge lever enslig (solitært) med store home range/leveområder. Hannene har størst leveområder fordi de leter opp hunner i parringstida.

Begge er promiskuøse, dvs at både hannene og hunnene parrer seg med flere partnere. Hunnene blir oppvartet av flere hanner som oppsøker dem i parringstida.

Begge går begge i dvale i kuldeperioder, og begge kan også senke kroppsfunksjonene under heteperioder.

Begge har store variasjoner i kroppsmasse gjennom året.

Her slutter likhetene. Maurpiggsvin og europeisk piggsvin er overhodet ikke beslektet taksonomisk. Maurpiggsvin tilhører kloakkdyra, som er eggleggende pattedyr. I dag finnes kloakkdyra (maurpiggsvin og nebbdyr) bare i Australia, Tasmania og Ny Guinea, og de består av 1 art nebbdyr og 4 arter maurpiggsvin. På selve det australske kontinent finnes nebbdyr og det kortsnutete (australske) maurpiggsvinet, mens på Ny Guinea lever det også 3 arter langsnutete maurpiggsvin. Vårt vesteuropeiske piggsvin er et vanlig placentalt pattedyr som føder levende unger. I tillegg finnes det også mange arter pungdyr som føder levende unger som er svært lite utviklet.

Australia er det eneste kontinentet med representanter fra alle tre gruppene av levende pattedyr:

kloakkdyr, pungdyr og placentadyr.

Nebbdyr er kloakkdyr akkurat som maurpiggsvin. De legger egg, og når ungen klekker ut av det læraktige egget, drikker den morsmelk. Ungen er da svært liten og har ikke fullt utviklete bakbein, og kan minne om de underutviklete ungene hos pungdyra. Det lever i dag bare en art nebbdyr. Foto: Beate Strøm Johansen.

Konvergent evolusjon

Maurpiggsvin og europeisk piggsvin har så mange likheter fordi de har vært gjennom konvergent utvikling. Det betyr at dyrene har flere ytre likhetstrekk, men de har helt ulik bakgrunn og er ikke egentlige slektninger. Også hulepiggsvin og trepiggsvin har pigger på ryggen og kan se ut som store piggsvin, men disse dyra er gnagere (som en bever med pigger).

Maurpiggsvin og europeisk piggsvin har mange likheter i utseende, kroppsfasong, forsvarsstrategi, diett, årsrytme, hibernering og partnervalg. Likevel tilhører de helt ulike grupper av pattedyr. De er et stjerneeksempel på konvergent evolusjon.

KLOAKKDYR – HVORFOR HETER DET DET?

Maurpiggsvin og nebbdyr tilhører den taksonomiske ordenen Monotremata som betyr «en enkelt åpning» på gresk. Disse dyra har en felles åpning for urin, faeces og reproduksjon som vi kaller «kloakkåpning». På enkelt norsk betyr det at tiss, bæsj og egg kommer ut av den samme åpningen. Penis hos hann-maurpiggsvin brukes bare til parring, ikke til å tisse med. Placentale pattedyr (som for eksempel europeisk piggsvin) har separate åpninger for disse tre tingene (urinrør, anus, vagina).

«GRAV DEG NED I TIDE»

Når maurpiggsvin ikke får løpt av gårde i sikkerhet, så har de en annen taktikk for å unngå å bli drept av fiender. De bruker alle 4 beina og graver seg rett ned i jorda! Det går bemerkelsesverdig raskt. De korte, kraftige beina har lange graveklør, og de graver vekk jorda under dyret mens kroppen stritter med alle piggene. Foto: Beate Strøm Johansen

Maurpiggsvin er mye mer gravende dyr enn det europeiske piggsvinet er. Framføttene er svært kraftige, og klørne er lange og brede (i motsetning til piggsvinets tynne, sorte klør). Maurpiggsvin har en nødløsning hvis en fiende nærmer seg og de ikke får løpt i skjul – de graver seg rett ned i bakken! Med bemerkelsesverdig letthet graver maurpiggsvinet vekk jorda under seg, og det dannes etter hvert to store jordhauger på hver side samtidig som maurpiggsvinet synker ned i bakken mens det stritter med piggene. Maurpiggsvinet har enda et smart triks: det kan forankre de lange klørne nede i bakken slik at det nærmest blir umulig å velte det rundt over på ryggen. Magen har ikke pigger, så maurpiggsvinet forsøker alt for å unngå å blotte den sårbare buksiden. Et siste triks er at de kan sende ut en lang urinstråle for å skremme vekk angripere.

Klørne hos maurpiggsvin er mye bredere og kraftigere enn klørne hos våre piggsvin. Dette er en tilpasning til å unnslippe fiender ved å grave seg raskt rett ned i jorda. Maurpiggsvin bruker også klørne på framføttene til å rive opp trestykker og grave i bakken etter termitter og maur. Begge dyreartene har 5 tær på hver fot. Foto: Beate Strøm Johansen.
Når maurpiggsvin tror at en fiende nærmer seg, forsøker de først å løpe i skjul. Men de er også fornøyd med en sprekk i et tre. Der borer de seg så langt inn de kan komme, og stritter så med piggene, slik at piggene kiler kroppen fast og det blir umulig å tvinge maurpiggsvinet løs. Foto: Beate Strøm Johansen.

HVORDAN SPISER ET MAURPIGGSVIN?

Hvordan spiser maurpiggsvinene når de ikke har tenner? Drikker de maten? Nei, maurpiggsvin drikker ikke maten sin. De har en kjempelang rosa tunge som kan stikkes 18 cm ut av munnen, og den tungen har nærmest lim på seg! Tungen er seig og klissete av et sekret som skilles ut av spyttkjertler under tungen, slik at termitter og maur henger fast. Faktisk så er termitter livretten, mens maur er en god nummer to! Det kan nok skyldes at termitter har mykere kropp enn maurenes harde kitinskall. Billelarver er livrett nummer tre. Når maurpiggsvinet kommer over en termittue, går tungen ut og inn av munnen opptil 100 ganger i minuttet! Det er derfor maurpiggsvin har fått slektsnavnet «Tachyglossus» fordi det betyr «rask tunge». https://www.facebook.com/profile.php?id=671667407&__tn__=%2CdC-R-R&eid=ARAYZ2kSVom9PXyxczsFdBAFw-gNwpWprv0Q0aeittaAwagnYo0n0iQHsP90oysu6bRKsmBRQtf4lM3g&hc_ref=ARR0h78ivkbWcC1N8jbUsju_lSWEscrvSIJkHHPS75LQtYMpnFbiH3KZl8_i-9TaPBw&fref=nf

Maurpiggsvin er myrmekofage, de lever av termitter og maur. Snuten er et hult rør uten pels på 6 cm, der bare den lange, klebrige tunga får plass. De har ingen tenner. Munnen er v-formet som en haikjeft og sitter på undersiden av snutespissen. De to neseborene sitter på oversiden av snutespissen. Legg merke til maurene som kryper i pelsen på pannen. Foto: Beate Strøm Johansen.
Maurpiggsvinets jaktteknikk er at de borer snuten ned i bakken og inni rusk og rask. På den nakne snuten har de luktreseptorer, mekanoreseptorer og elektroreseptorer som hjelper dem med å finne maten. Langsnutete maurpiggsvin har mange flere elektroreseptorer på snuten, som har en funksjon i matsøk i det fuktige klimaet på Ny Guinea. I det tørre klimaet på det Australske kontinentet er det uklart om elektroreseptorene på nesetippen til de kortsnutete maurpiggsvinene har noen funksjon. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hodeskaller hos ulike arter av maurpiggsvin. Utstilling i Narracorte, Australia. Du ser tydelig de to neseborene på oversiden av den lange, rørformete snuten. Munnen sitter på undersiden av snutespissen.
Foto: Beate Strøm Johansen.

KURTISEADFERD: «Echidna train»

Siden jeg kun har besøkt Australia i desember-januar (australsk sommer), så har jeg aldri opplevd å se parringsadferden som pågår fra juni til september (australsk vinter). Men neste gang skal jeg besøke Australia i vår norske sommerferie for å kunne oppleve verdens kuleste frieri! Når et hannmaurpiggsvin finner en mottakelig hunn, begynner han å følge etter henne og håper på en parring. Så kommer en hann til, og hvis han er yngre enn den første hannen, så plasserer han seg pent bak i rekka. Når den tredje hannen kommer, vil han også plassere seg bakerst i rekka hvis han er yngst. Det kan danne seg lange rekker med opp til 11 hanner, alltid med den yngste hannen sist i rekka! Hannene kan også bytte mellom rekker etter ulike hunner. Dette er kjent som maurpiggsvinets «tog-system» – «the echidna train».

Forfølgelsen kan vare fra 14-44 dager, og det er greografiske variasjoner i antall hanner og antall dager med «tog». Tidsrommet for parringstida varierer også geografisk, der maurpiggsvinene i det varme nord starter senere enn de i det kjøligere sør.

Men hvordan foregår parringen hos disse kloakkdyra?

Når hunnen er klar til parring, legger hun seg flatt ned på bakken med piggene bakover. Hannen stryker henne med hånda (framfoten) over piggene, samtidig som han prøver å løfte halen hennes med bakfoten. Ofte må han grave seg litt ned i jorda slik at hans hale kommer under hennes hale, og han vender seg slik at hans kloakkåpning kommer inntil hennes kloakkåpning. Penisen brukes kun til å overføre sperm (ikke til å tisse med). De kan bli liggende slik i fra en halvtime til 3 timer! Både hannene og hunnene kan parre seg med flere partnere. Store testikler hos hannene vitner om stor konkurranse om hunnene.

Maurpiggsvin er ikke store dyr, men de har store leveområder fra 40-110 ha. De har ikke faste bol, men finner et egnet sted i nærheten når de vil hvile seg. Det virker derfor merkelig at hannene klarer å finne hunnene i parringstida. Antakelig følger hannene duftspor etter hunnene, og luktesansen er spesielt godt utviklet hos maurpiggsvin. Foto: Beate Strøm Johansen.

REPRODUKSJON HOS MAURPIGGSVIN

Kloakkdyra legger læraktige egg. Kloakkdyra skilte seg ut i fra de andre pattedyra (pungdyr og placentadyr) for ca 220 millioner år siden, noe som kan forklare primitive trekk som egglegging.

Etter parring utvikles ett enkelt egg inne i maurpiggsvinmora, og dette kommer ut (av kloakkåpningen) etter 21-22 dager. Eggeskallet er mykt og læraktig, og egget veier 1,5-2 gram og er 1,3-1,7 cm langt, omtrent som en drue. Mora plasserer egget oppi hudfolden på magen. Etter 10-12 dager klekker egget ved at ungen hakker hull med en reptil-lignende eggtann. Ungen er bitteliten og larvelignende, rosa, blind, hårløs, og uten pigger. Maurpiggsvin har ikke patter (brystvorter), så morsmelken kommer ut fra porer i to melkeflekker i huden midtveis nede i hudfolden. Ungen har godt utviklete frambein med bittesmå klør som de kravler rundt med oppi pungen og slikker melk. Derimot er ikke bakbeina fullt utviklet når de kommer ut av egget. Ungen vokser fort, fra 0,5 gram til 400 gram på 2 måneder. Fett- og proteininnholdet i melka øker med tiden. Varigeheten på dieperioden varierer geografisk fra 125 til 210 dager. Ungen blir i pungen i 45-55 dager, og da begynner den å utvikle pigger og får gråsort hud. Nå veier den 180-260 gram, og er blitt for stor til å fraktes rundt nede i hudfolden. Mora graver nå en hule («barnestue») der hun plasserer ungen, og så kommer hun innom hver 5.-6. dag for å gi melk. Da er hun med ungen i 2-3 timer. Hun lukker åpningen til hulen med jord og rusk når hun går ut for å finne mat (furasjerer). Dette hindrer at fiender finner ungen, og det stabiliserer temperaturen inne i hulen. Ungen blir avvent når den er 7-8 måneder gammel. Ofte begynner ungen å ta små furasjeringsturer (matletingsturer) utenfor hulen når den veier ca 1 kg og er 125-145 dager gammel (4-5 måneder), og tilslutt er den blitt helt selvstendig og klarer seg selv. Ungen blir i moras home range det første året før de flytter videre.

ANDRE RARITETER HOS MAURPIGGSVIN

Pels mellom piggene:

Maurpiggsvin har pels mellom piggene, mens vårt europeiske piggsvin ikke har det, der er det naken hud under piggene. Lengden og tettheten på pelshårene hos maurpiggsvin varierer geografisk. De som lever i varme områder nær ekvator (nord i Australia) har kortere og tynnere pelshår. Maurpiggsvin som lever i sørlige Australia og på Tasmania der det er kaldere kan ha så lange pelshår at de nesten skjuler piggene. Piggene er lyse gulhvite med sort tupp, og røytes enkeltvis. En pigg kan sitte i et par år. Foto: Beate Strøm Johansen.

Bakfoten vender bakover:

Maurpiggsvinet går avsted med bakføttene vendt bakover!!! Jeg trodde ikke mine egne øyne første gang jeg så det, og måtte sjekke i litteraturen om dette virkelig var normalt! Det er de to knoklene i bakbeinet (tibia og fibula) som er vendt bakover. Foto: Beate Strøm Johansen.

Lang spesialklo på bakfot brukes til pelsstell:

Klo nr 2 på bakfoten bruker maurpiggsvinene til pelsstell. Det setter seg ofte fast rusk og rask mellom piggene og i pelsen som de grer ut med den ekstra lange kloa. På bildet ser du denne lange kloa. Foto: Beate Strøm Johansen.

Flere rariteter hos maurpiggsvin:

-Maurpiggsvin er stumme. De lager ingen lyder.

-Maurpiggsvin blir 30-50 år i naturen, og er ikke kjønnsmodne før de er 5-6 år. Antakelig er det mer vanlig å nå en alder på 14-16 år i naturen.

Duftmarkerer ved å dra kloakken langs bakken og setter av duftspor. Luktesenteret i hjernen er spesielt god utviklet.

-Legger fra seg lortene i egne latriner (utedoer) for å markere leveområdene sine. De samme latrinene blir brukt mange ganger over lang tid. Lorten inneholder masse, små insektskall.

Hjernen til maurpiggsvin er uvanlig stor i forhold til kroppsstørrelsen, så det er mulig at de har et mer komplekst sosialt liv enn det vi mennesker har fått inntrykk av til nå.

Vanskelig å skille kjønnene, fordi maurpiggsvin mangler tydelige ytre kjønnsorganer. Hanner og hunner har ganske lik kroppstørrelse, men hannene kan bli opptil 25% større. Voksne kan være fra 23-45 cm lange, og veie fra 2-7 kg (norske voksne piggsvin veier ca 1200 gram).

-Hannene har en spore på bakfoten (en slags pigg). Denne sporen er hul, og blir fylt med en melkeaktig væske i parringstida. Hos nebbdyrhanner er denne væsken giftig for mennesker, men maurpiggsvinets sporevæske ikke er giftig for oss.

-Maurpiggsvin og nebbdyr (kloakkdyra) har den laveste metabolismen hos alle pattedyr. Nebbdyr har kroppstemperatur på bare 31grader C, mens maurpiggsvin har 34 grader C (pungdyra har ca 35 gr C og placentadyra har 37 gr C). Maurpiggsvin holder bare normal kroppstemperatur mens den er aktiv. Når den hviler, spesielt hvis det er kaldt vær eller hetebølge, kan den «slå av» temperaturreguleringen for en kortere eller lengre periode. Dette kalles heterotermi.

-Maurpiggsvin kan svømme, og de bader gjerne under hetebølger for å kunne kjøle seg ned fordi de ikke har noen metoder for å kvitte seg med varme. De peser ikke og de svetter ikke. Hvis kroppstemperaturen øker over +34 grader C så kan det være dødelig. Ofte gjemmer de seg i kjølige mikromiljøer som i hulrom i fjell, i kaninhull eller vombathi.

-Maurpiggsvin får blodsugende flått på seg, akkurat som våre piggsvin:

Flått hos maurpiggsvin. Foto: beate Strøm Johansen.

-maurpiggsvin er aktive både om dagen og om natten, selv om de opprinnelig er skumringsaktive og nattaktive:

Hvis man sitter stille på litt avstand fra maurpiggsvinet, kan man studere dens naturlige adferd. Selv om de opprinnelig er nattaktive, påtreffes maurpiggsvin ofte på dagtid. Dette er ute på matleting i 16-tida lokal tid. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hunnene hos maurpiggsvin er trofaste mot sitt home range, og holder til i samme leveområde hele livet. Hannene løper mer rundt og besøker flere hunner i parringstiden. I parringstiden (juni-september) er det derfor større tetthet av hanner rundt der hunnene holder til, og det er ganske forutsigbart hvor man kan treffe på maurpiggsvin, – så sant man har en oversikt over hvor hunnene holder til. Da kan man sette opp fareskilt langs veiene. Foto: Beate Strøm Johansen.

SKOGBRANN og MAURPIGGSVIN

Skogbranner har i tusener av år vært en naturlig del av Australia, og mange dyr har tilpasninger for å overleve skogbrann. Maurpiggsvin har en «hide and hibernate»-adferd. Når det kommer en brann, søker de skjul og går inn i temporal heterotermi, en dvalemodus. Kroppstemperatur og alle kroppsfunksjoner blir satt ned på sparebluss. Det er jo ikke bare akkurat mens det brenner at de bør søke skjul og holde seg i ro, men også i lengre tid etter brannen er leveområdet deres tomt for mat. Maurpiggsvin reduserer energibehovet sitt ved å være inaktive og senker kroppstemperaturen i minst 3 uker etter skogbrann. De senker ofte kroppstemperaturen når de sover, men våkner når lufta blir fylt av røyk fra skogbrann, og får anledning til løpe til et tryggere sted. Likevel skjer ikke dette med alle, da noen maurpiggsvin ble funnet døde inni hule trær som tok fyr under en skogbrann. https://royalsocietypublishing.org/doi/pdf/10.1098/rspb.2016.0382

Jeg vil tro det er viktig at de finner skjulesteder som er dypt nede i bakken, for eksempel vombathi, fordi kraftige skogbranner kan brenne et godt stykke ned i bakken. Jeg har sett bilde av et maurpiggsvin med smeltete pigger på deler av kroppen etter brann. Piggene vokser ut etter et par år. For litt siden tok jeg kontakt med Help Australia Foundation og spurte om maurpiggsvin har høyere overlevelse enn andre arter fordi de kan gjemme seg nede i hulromi bakken? Jeg fikk til svar at dette var et aktuelt spørsmål og en fornuftig antakelse, men at de faktisk ikke er sikre på dette selv. Jeg tror at vombat kan ha en nøkkelrolle i det australske landskapet med stadige skogbranner fordi vombaten graver dype hi med lange ganger, akkurat som vår grevling. Mange dyrearter vil antakelig kunne gjemme seg i ledige vombathi. Vombater graver flere hi, så det vil alltid være noen ledige. Dessverre har vombat en mer begrenset utbredelse i Australia enn maurpiggsvin, så i svære områder må maurpiggsvin klare seg uten muligheten for tilflukt i vombathi. Forskning har vist at maurpiggsvin som søker skjul langt nede i hulrom i bakken under kraftige skogbranner, kan overleve en temperaturøkning på 35-40 grader C i opptil 10 timer.

Folk i Australia blir oppfordret til å sette ut lave vannkar slik at maurpiggsvin kan bade og få kjølt seg ned, siden de ikke tåler høy varme, og trenger vann å drikke. Det har pågått et forskningsprosjekt på maurpiggsvin i over 30 år på Kangaroo island, Australia: http://www.echidna.edu.au/monotremes/echidna_research.html

Kenguruer er pungdyr (engelsk: marsupials). Pungdyra føder en bitteliten, underutviklet unge som mangler fullt utviklete bakbein. Ungen fester seg til en patte inntil kroppen er fullt utformet. Pattene er vanligvis i pungen. Pungdyr er underklasse eller infraklasse Metatheria, tidligere kalt Marsupialia. Foto: Beate Strøm Johansen.
  • Menkhorst, P. & Knight, F. (2011). A field guide to the mammals of Australia. 3rd ed. Oxford university press Australia & New Zealand. 296 pp. ISBN 978 0 19 557395.
  • Strahan, R. (2000 reprint). A Photographic Guide to Mammals of Australia. The Australian Museum. London: New Holland. 1995 1st ed. 134 pp. ISBN 1 85368 583 6.
  • Wells, R.T. (2015). Family Tachyglossidae (echidnas). S. 34-56 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kategorier
zoologi

Piggsvin i Kristiansand

Finnes det egentlig piggsvin i Kristiansand? Eller er de forsvunnet? Hvis det fortsatt finnes piggsvin i Kristiansand – i hvilke bydeler finner man dem?

For å finne ut dette på den enkleste måten, ba jeg Kristiansands befolkning om hjelp. NRK Sørlandet radio, Sørlandsavisen, Avisa Barn i Byen og Egsposten hjalp til med å formidle at Naturmuseum og botanisk hage ved UiA ønsket hjelp til å finne ut hvor i Kristiansand det finnes piggsvin.

Det strømmet inn med eposter, sms’er, meldinger på Facebook og Messenger. Det ble en travel høst på jobben!

14.november 2019 var det kommet inn 203 piggsvinobservasjoner som jeg la inn i den offentlige portalen: www.artsobservasjoner.no.

Fra før lå det 31 piggsvinregistreringer i Kristiansand. Etter min kartlegging i 2019 med publikums hjelp var dette økt til 234!

La oss se på kartet over hvor i Kristiansand det er sett piggsvin:

Kartet viser de 203 piggsvinobservasjonene som Beate S.Johansen har registrert ved publikums hjelp i kartleggingen i Kristiansand. Blå prikker betyr flere observasjoner i dette området. Gule prikker betyr en observasjon.
Kartet viser piggsvinobservasjoner i alle år i www.artsobservasjoner.no, men de fleste observasjonene er fra 2019.

Vi kan dele opp kartet for å se nærmere på hvor piggsvinobservasjonene er gjort. Kartet under viser den vestlige delen av Kristiansand med Vågsbygd og Flekkerøya. Det kommer tydelig fram at piggsvin ble ofte sett på Flekkerøya, mens i Vågsbygd er det svært få observasjoner av piggsvin. Hvis man har lyst til å oppleve et levende piggsvin, bør man derfor ta en kveldstur til Flekkerøya i sommerhalvåret.

Piggsvinobservasjoner i Vågsbygd og Flekkerøya.

Hvis vi ser på kartet over den midtre og østlige delen av Kristiansand, ser vi at det er to områder som peker seg ut med mange piggsvinobservasjoner; Gimle/Lund, og Søm/Dvergsnes/Fidje:

Piggsvinobservasjoner i midtre og østlige delen av Kristiansand. Basert på de 203 innkomne observasjonene fra publikum som Beate S. Johansen har lagt inn i : www.artsobservasjoner.no. Blå prikker betyr flere observasjoner samme sted, mens gule prikker er en observasjon. De fleste prikkene er fra 2019, noen fra årene før.
Piggsvin i en hage i Kristiansand en sen kveld. Foto: Beate Strøm Johansen

Så er spørsmålet: Hva slags nytte har vi av denne kartleggingen? Fikk vi svar på spørsmålet vårt – finnes det piggsvin i Kristiansand i 2019? – Ja! Det fantes ubetinget flere piggsvin i Kristiansand sommeren 2019. Selv om piggsvin kan bevege seg 4-5 kilometer per natt, så er observasjonene fra så mange ulike boligområder at ett individ ikke har kunnet bevege seg fra det ene området til det andre.

Hvis det fortsatt finnes piggsvin i Kristiansand – i hvilke bydeler finner man dem? -Kartene viser opphopning av prikker (=piggsvinobservasjoner) i boliområder på Flekkerøya, Gimle/Lund, Søm/Dvergsnes/Odderhei/Fidje.

Hvorfor peker disse boligområdene seg ut som gode piggsvinområder? Er det spesielle egenskaper, som for eksempel nærhet til skog? Lite biltrafikk? Fartsdumper? Få løshunder? Få naturlige rovdyr? Uryddige hager der piggsvin finner mat og bolmaterialer? Gode bolplasser under terasser og hagehus? Mange mennesker som setter ut mat og vann?

Eller skyldes det tilfeldigheter – at akkurat i disse områdene har publikum fått med seg at det pågår en piggsvinkartlegging og de tar seg bryet med å sende inn sine observasjoner?

Kan vi stole på opplysningene? Piggsvin er den eneste pattedyrarten med pigger (omdannete hår), og er derfor umulig å ta feil av. Dette er en stor fordel når man benytter seg av publikums observasjoner i en undersøkelse. Piggsvin er også en art som mange mennesker setter stor pris på, folk setter ut vann og mat og bygger piggsvinhus og ønsker at piggsvinene skal bli i hagen deres. Det er altså et dyr som blir lagt merke til. Allikevel er det nok mange piggsvin som tusler ubemerket gjennom hager i nattens mulm og mørke. Det er relativt små dyr, og kan leve bortgjemt i hekker og kratt. Det kan derfor leve piggsvin i et område uten at de blir observert.

Sommeren 2019 hadde en lengre tørkeperiode, og piggsvinene kom da ofte ut tidlig om ettermiddagen for å lete etter mat i hagene. Foto: Beate Strøm Johansen.

Vet vi nå hvor mange piggsvin det er i Kristiansand? -Nei. For å finne ut hvor mange piggsvin som er i et område, må vi merke hvert enkelt individ. Det kan enkelt gjøres med en liten malingsflekk på piggene, der man lager seg sitt eget system for hvor man setter malingsflekken, og fargen på malingen. Hvis man ikke individmerker piggsvinene, kan man lett konkludere med at det er det samme piggsvinet som holder til i hagen hele sommeren. Det kan det også være, men det kan også være 10 ulike piggsvin! Ett aktivt piggsvin kan vandre mye rundt i et boligområde og resultere i at mange mennesker observerer det, som igjen kan gi mange prikker på kartet.

Mange prikker på kartet, eventuelt blå prikker (som betyr flere observasjoner samme sted), kan altså både bety at det finnes flere piggsvin der, eller at det lever ett piggsvin der som blir sett av mange.

Enkel individmerking av piggsvin. En malingsflekk påføres piggene (ikke få maling på huden) i et system som man lager selv. Her har det venstre piggsvinet en blå flekk «høyre, bak», mens det øverste piggsvinet har en flekk «venstre, midt». Ved å gjøre dette kan man få oversikt over hvor mange piggsvin som holder til i et område.

Selv om det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål om piggsvinbestanden i Kristiansand, så er en slik kartlegging et svært godt utgangspunkt for videre undersøkelser. Hvis det gjøres tilsvarende kartlegginger i flere byer og tettsteder i Norge, og med jevne mellomrom, kan man finne trender i bestandsutviklingen. I flere Europeiske land er piggsvinet i tilbakegang, og det drives intensiv forskning og bestandsovervåkning. Uten bestandsovervåkning kan man risikere å plutselig miste en vanlig art som man har tatt som en selvfølge.

Piggsvin i en hage i Kristiansand. Foto: Beate Strøm Johansen