Kategorier
Uncategorized

Mineraler kan gløde!

Du vet kanskje at enkelte dyr kan gløde i mørket, for eksempel sankthansormer og ildfluer, og at noen fisker (dyphavsmarulker) som lever på havets dyp, har lysende lykter. Det du kanskje ikke visste er at mineraler også kan gløde under bestemte omstendigheter. Hvordan kan dette oppstå? Velkommen til temaet luminescens.

Hva er luminescens?

Luminescens er definert som utsendelse av lys av andre grunner enn varmestråling. Man kan kalle det «kaldt lys». Det må ikke forveksles med inkandescens, som er lysutsendelse som følge av opphetning (f.eks. rødglødende eller hvitglødende metall). Den typen luminescens man kan observere i levende organismer kalles bioluminescens. I mineralriket er det mange måter luminescens kan oppstå på. Den mest kjente typen er antakelig den som kalles fluorescens. Ut fra hva man skulle tro av navnet har det ingenting med grunnstoffet fluor å gjøre, annet enn at fluormineralet fluoritt (flusspat) var det mineralet man først oppdaget dette fenomenet i. Fluorescens opptrer ved at man bestråler et mineral med ultrafiolett lys (UV-lys), det kan være kortbølget, mellombølget eller langbølget UV-lys. Da vil noen mineraler gløde, ofte i en helt annen farge enn det som er fargen i naturlig lys. UV-lys er usynlig elektromagnetisk stråling som har kortere bølgelengde og mer energi enn synlig lys. Det som skjer er at elektronene som tar opp denne energien hopper ut til et skall lengre ut fra atomkjernen, vi sier at de blir eksiterte. Dette er en meget ustabil tilstand, og elektronet vil raskt falle tilbake til grunntilstanden. Idet dette skjer sendes det ut lys (fotoner) med en bestemt bølgelengde i spekteret for synlig lys. Det er denne fargen vi ser når mineralet gløder. Så lenge man bestråler mineralet vil elektroner hoppe frem og tilbake og gløden vedvarer. Tar man bort UV-kilden vil gløden umiddelbart forsvinne (egentlig varer den noen nanosekunder). Noen mineraler kan likevel fortsette å gløde etter at kilden er tatt bort. Dette kan vare noen hundredeler av et sekund opp til et par timer. Da snakker vi om egenskapen fosforescens. Grunnstoffet fosfor er kjent for å gløde i mørket og har navngitt fenomenet, men paradoksalt nok er ikke fosforets glød et resultat av fosforescens, men noe som heter kjemiluminescens, som skyldes langsom oksidasjon under utsendelse av lys. Fluorescens og fosforescens er to typer fotoluminescens, som er den typen luminescens som oppstår når man bestråler et objekt med elektromagnetiske bølger.

Fluorescens i willemitt (grønn) og kalsitt (rødoransje). Mineralene har egentlig henholdsvis en lys brun og hvit farge. © Tor Sigvald Johansen

Elektroner påvirker mineralenes glød

Fosforescens er litt vanskeligere å forklare enn fluorescens. Hvorfor vedvarer gløden en tid etter at man har tatt bort energikilden? Hvorfor er svekningstiden, som det heter, lenger? Svekningstiden under fluorescens er identisk med levetiden til eksiterte atomer, det vil si så å si lik null (det er snakk om ca. 10-8-10-7 s). Ved fluorescens er hvert elektron paret med et elektron av motsatt spinn (↑↓), de får spinnverdiene ½ og -½, slik at spinnkvantetallet er null. Dette kalles en singlett-tilstand. Ved bestrålingen med UV-lys hopper elektroner fra en singlett-grunntilstand (S0) til en eksitert singlett-tilstand (som vi kan kalle S1), og deretter tilbake til S0 under utsendelse av lys. Det som skjer under fosforescens er at elektronene eksiteres til en såkalt triplett-tilstand (som vi kan kalle T1), der elektronpar har elektroner med parallelt spinn (↑↑), altså skjer det en endring av spinnkvantetallet, før elektronene faller tilbake til grunntilstanden (S0) under utsendelse av lys. Overgangen fra triplett-tilstanden tilbake til singlett-grunntilstanden er ifølge kvantemekanikken å regne som en såkalt «forbudt» overgang. Slike overganger forløper over lengre tid, og dette manifesteres ved en etterglød som kan vare alt fra mikrosekunder (fortsatt lengre tid enn ved fluorescens) til minutter. Hvorfor hender det da at gløden kan vare i timer?

Jablonski-diagram som viser de forskjellige mekanismene (med og uten lysutsendelse) når et atom blir eksitert. De horisontale svarte linjene er energinivåer. Bølgepilene indikerer overganger uten lysutsendelse, de gule er vibrasjonsrelaksasjon (tap av vibrasjonsenergi til omgivelsene). Intern konversjon (IC, grå bølgepiler) er overganger uten endring av elektronspinn, mens systemkryssing (ISC, fiolette bølgepiler) innebærer overgang fra singlett- til triplett-tilstand, og en forutsetning for at fosforescens kan finne sted.

Det er to forskjellige mekanismer som kan produsere fosforescens. Den første, som involverer triplett-tilstand med endring i elektronspinn, har jeg beskrevet. Den andre kalles vedvarende fosforescens (eller bare vedvarende luminescens) og kan oppstå når eksiterte elektroner fanges inn i en krystalldefekt. En slik defekt kan være et tomrom i krystallgitteret som kan oppstå ved at et atom forlater sin opprinnelige posisjon og plasserer seg et annet sted i krystallgitteret. Et slikt tomrom kan fange et eksitert elektron i en felle som lagrer elektronets energi inntil den blir utløst av termiske bevegelser (for eksempel vibrasjoner som følge av varme). Mineralet kan da stråle ut lys som gradvis svekkes i intensitet i alt fra noen få sekunder til flere timer etter at strålingskilden er fjernet.

Andre typer luminescens

Fluorescens og fosforescens er ikke de eneste typene luminescens mineraler kan fremvise. Termoluminescens opptrer når noen mineraler varmes opp, men man behøver ikke varme opp til høyere temperaturer enn ca. 450 °C for at mineralet skal gløde i en karakteristisk farge som forandres lite om temperaturen økes. Fluoritt er et mineral som ofte fremviser fenomenet. Årsaken til termoluminescens er at tidligere absorbert energi fra elektromagnetisk eller annen ioniserende stråling gjenutsendes som lys ved oppvarming av mineralet. Man kan faktisk datere arkeologiske gjenstander (keramikk) ved hjelp av termoluminescens fordi intensiteten av strålingen kan korreleres til hvor lenge siden materialet er blitt utsatt for sollys eller oppvarming. Det vil over tid ha bygget seg et lager av frastøtte elektroner fra radioaktive isotoper, som gir en høyere intensitet jo lengre tid som er gått.

Triboluminescens er en type lysutsendelse som opptrer som følge av friksjon når mineraler gnisses mot hverandre, utsettes for støt eller knuses. Man kan eksperimentere med dette i mørket ved for eksempel å ha to rullesteiner av kvarts, én i hver hånd, presse dem hardt mot hverandre og dra den ene langs overflaten til den andre omtrent som man tenner en fyrstikk, mens man opprettholder trykket. Da kan man av og til se et lysglimt i kvartsen. Mange mineraler kan vise denne egenskapen, men man kan også bruke sukkerbiter til å demonstrere fenomenet. Årsaken til triboluminescens er ikke fullt ut forstått, men har trolig å gjøre med frigjøring av energi som følge av at kjemiske bindinger brytes.

Luminescens omgir oss

Luminescens er noe som omgir oss i dagliglivet og i naturen. Tenk på neonlys, glowsticks, selvlysende tall og visere på armbåndsur eller fyrverkeri. I gammeldagse fjernsynsapparater ble det utnyttet en type luminescens, katodeluminescens, for å få lys i skjermen. Når du ser nordlys er det fordi elektroner fra solvinden kolliderer med elektroner i nitrogen- eller oksygenatomene i den øvre del av atmosfæren. Elektronene sendes til et høyere energinivå (eksiteres) før de faller tilbake til grunntilstanden og sender ut lys, akkurat som i eksemplene med fluorescens og fosforescens. Det dominerende lyset i nordlys er gulgrønt, men det kan også være toner i rødt eller fiolett.

Bruk av luminescens i identifikasjon og søk etter mineraler

Tabellene nedenfor indikerer at forskjellige mineralers luminescens er avhengig av bølgelengden på UV-lyset man bruker i bestrålingen, både hva angår intensitet og farge. Flere av mineralene, ikke minst kalsitt, kan ha mange forskjellige fluorescensfarger. Dette kan variere mye fra lokalitet til lokalitet, og det er sporstoffer som ofte styrer hvilken farge mineralet gløder med eller om det i det hele tatt gløder. Fluorescens og fosforescens er dermed ofte ikke til å stole på i mineralidentifikasjon, men kan i noen tilfeller være nyttige egenskaper. Hvis man har en prøve der det er små korn av et fluorescerende mineral som kanskje ikke er så lett å få øye på i vanlig lys, kan bestråling med UV-lys lett bekrefte tilstedeværelsen. Man kan også ha god nytte av en UV-lampe hvis man leter etter særskilte mineraler i en mørk gruvegang eller etter mørkets frembrudd.

Tillegg: Luminescens-tabeller.

MineralFarge i kortbølget UV-lys (254 nm)Farge i mellombølget UV-lys (320 nm)Farge i langbølget UV-lys (365 nm)
AdamittGulgrønn (sterk)GulgrønnGulgrønn
Agat (variant av kvarts)Gulhvit, blekgul, grønn Grønn, blåhvit, gulhvit
AlbittRød (svak)Rød (meget svak)Rød (meget svak)
AlunittGulhvit Gulhvit
AmblygonittGulhvit Gulhvit
AnalcimGrønn, blåhvit, gulhvitGrønn, blåligGrønn, gul, hvit
AnglesittOransjegul Gul
AntofyllittRosa (sterk)RosaRosa (sterk)
Apatitt-FOransjegul (sterk)Fiolett (middels)Blekgul (svak)
Apofyllitt-FGrønnligBlåGulhvit
Apofyllitt-OHHvit (svak) Grønn
AragonittBlåhvit (middels)RosaGulhvit (sterk)
AutunittGulgrønn (middels)Gulgrønn (sterk)Gulgrønn (sterk)
Axinitt-MgRød Rød
Axinitt-MnRød (middels)Rød (meget svak)Rød (svak)
BaryttGulhvit (middels)Gulhvit (middels)Gulhvit (middels)
BenitoittBlåhvit (meget sterk) Rød (svak)
BrucittBlåhvit (svak)BlåhvitBlåhvit (svak)
CerussittGul (middels)Gul (middels)Gulhvit (svak)
ChondrodittGul (sterk) Gulaktig (meget svak)
ColemanittBlåhvit Blåhvit
CølestinBlåhvitBlåhvitBlåhvit
DatolittBlekgulGulhvitGulhvit
Diamant  Blå (sterk)
DiopsidBlå (sterk) Blå (svak)
DumortierittBlåhvit (middels) Gulhvit
EttringittBlåhvit Gulhvit
FluorittBlå (middels)Blå (middels)Blå (meget sterk)
FosgenittOransje Gul
GipsBlåhvit (middels) Gulhvit (middels)
Halitt (steinsalt)Rød (middels)Rød (middels)Oransjerød (middels)
HardystonittBlåfiolett (middels)Blåfiolett (middels)Blåfiolett (svak)
HemimorfittBlåGulhvitGulhvit
HowlittOransje Oransje
HydrosinkittBlåhvit (meget sterk) Oransje (svak)
KalsittBlå (sterk)Rød (sterk)Rosa (sterk)
LaumontittGulhvit Gulhvit
MagnesittBlåhvit Gulhvit
MesolittGul Hvit
MikroklinRød (middels)Blå (svak)Grønn (svak)
NatrolittGrønn (sterk)Grønn (middels)Grønnhvit (svak)
NorbergittGul (middels)GulOransjegul
OpalGulgrønn Gulgrønn
PektolittOransje (svak)Rosa (sterk)Gulhvit (sterk)
PowellittGulhvit (meget sterk) Gulhvit (svak)
PyrofyllittGulhvit Gulhvit
PyromorfittOransjeOransjegulGulaktig
RavGulhvit (middels) Blåhvit (middels)
ScheelittBlåhvit (meget sterk)Rød (middels)Rosa (meget svak)
SerpentinBlåBlåhvit 
Sfaleritt (sinkblende)Oransje (middels)Oransje (sterk)Oransje (sterk)
SkapolittRød, gulOransjerød, oransjegulRødfiolett, gul
SmithsonittRød Gulhvit
SodalittGulhvit (middels) Oransje (meget sterk)
SpodumenOransje Oransjerød
StilbittGulhvit Gulhvit
StrontianittBlåhvitBlåhvitBlåhvit
TalkGulhvitGulhvitGulhvit
ThomsonittBlålig (svak) Gulhvit
TitanittMørk oransje, brun  
TremolittOransjerød Oransje
UlexittHvit (svak) Hvit (svak)
WavellittBlåhvitGrønnBlåhvit
WillemittGrønn (meget sterk)Grønn (sterk)Grønn (middels)
WitherittBlåhvit (middels)BlåhvitBlåhvit (sterk)
WollastonittOransjegul (sterk)Oransjegul (middels)Gul (middels)
WulfenittGrønn Rød (meget svak)
ZirkonOransjegul (sterk)Oransjegul (middels)Blekgul (svak)
Tabell 1. Fluorescens i et utvalg mineraler. Kun hovedfarger er tatt med.

MineralFosforescensTermoluminescensTriboluminescens
Albitt Ja 
AmblygonittBlåhvit (SW, LW)JaJa
Apatitt Ja 
Apofyllitt-OHHvit (svak, SW)  
AragonittGrønnhvit (sterk, SW, MW, LW)Ja 
Axinitt-MnRød (meget svak SW)  
BaryttGulhvit (SW, MW, LW)  
BrucittGrønnhvit (sterk SW, MW), blåhvit (sterk LW)  
ColemanittGrønnhvit (SW, LW)  
CølestinBlåhvit (middels, SW, LW)  
DiamantRød (sterk SW), blåhvit (sterk LW)JaJa
FluorittGrønnhvit (SW, MW, sterk LW)JaJa
GipsBlåhvit (sterk SW), gulhvit (sterk LW)  
HemimorfittHvit (svak SW, MW, LW) Ja
KalsittBlåhvit (sterk SW), grønnhvit (sterk LW)JaJa
KvartsHvit (meget svak SW, MW, LW)JaJa
MagnesittBlåhvit (SW), gulhvit (LW) Ja
OpalGrønngul (sterk SW)  
Pektolitt JaJa
RavGulhvit (LW)  
Scheelitt Ja 
SfalerittBlekgul (SW, MW, LW)JaJa
SodalittBlåhvit (meget sterk SW, sterk LW)Ja 
SpodumenOransje (SW, MW, LW)Ja 
StrontianittGrønnlig (SW, MW, LW)  
TremolittRød (SW)JaJa
UlexittHvit (svak SW, LW)  
WavellittHvit (middels SW), blåhvit (middels LW)  
WillemittGrønn (meget sterk SW, sterk LW)Ja 
WitherittBlålig hvit (sterk SW, LW)  
WollastonittOransje (sterk SW)Ja 
Zirkon   
Tabell 2. Andre typer luminescens i et utvalg mineraler. SW=kortbølget, MW=mellombølget og LW=langbølget UV-lys.

Kilde til tabellene: Online Database of Luminescent Minerals, http://www.fluomin.org/uk/accueil.php

Kategorier
Uncategorized

DYRESPOR i SNØ

Rødrevspor krysser harespor. Predator og byttedyr! Foto: Beate Strøm Johansen

I Norge har mange pattedyr og fugler blitt jaktet på i tusener av år, så de er blitt veldig sky og redd for mennesker. Det er ikke så ofte vi er heldige å få se et vilt dyr. Likevel vet vi at de er rundt oss fordi de setter igjen fotspor eller lager andre sportegn (som rester fra spising, lort, hi, eller territoriemarkeringer). Vinter med snø er den perfekte tiden for å se etter dyrespor. Om sommeren skal du ha flaks for å finne dyrespor i sand eller gjørme, mens i snøen vil dyra alltid sette igjen fotsporene sine. Fotsporene kan se ganske forskjellige ut avhengig av om det er dyp løssnø eller fast snø, og om dyra beveger seg rolig eller raskt.

I dette blogginnlegget finner du bilder av sporavttrykk i snø fra hare, ekorn, bever, smågnagere og spissmus, huskatt, hund og rødrev.

HARE (Lepus timidus)

Haren er et byttedyr for flere rovdyr og rovfugl. Derfor har den store, lange ører for å lytte etter farer, og lange og kraftige bakbein for å kunne hoppe lange hopp vekk fra forfølgeren. Den høye bakkroppen gjør at det blir mest naturlig for haren å bevege seg i galopp eller sprang. Haren kan sprike med tærne slik at fotsålen under de store bakføttene blir ennå større for å unngå å synke ned i løssnøen. Det er knipper med hår under tærne som gjør at sporavtrykkene ikke blir like tydelige som hos dyr med tråputer. Haren har 4 tær på alle føtter, og det spesielle er at tærne sitter asymmetrisk, særlig på framføttene.

Her ser du det typiske haresporet. Avstanden mellom sporgruppene kan variere fra 40cm til 4 m, alt etter hvor fort haren hopper. Her er det rolige små hopp. Foto: Beate Strøm Johansen.
Haren har hatt dårlig tid, og den har hoppet framover (bort fra meg). Det kan være litt vanskelig å se at dette er et harespor, så man bør følge sporet et stykke for å se om man kan se det mer typiske haresporet. På fast underlag og ved hurtig bevegelse kan fotavtrykkene dras helt ut og ligne travespor etter rev. Bakføttene blir da plassert litt etter hverandre, slik du ser her, istedefor ved siden av hverandre som er det normale. Foto: Beate Strøm Johansen.
En eller flere harer har hoppet fram og tilbake og beitet på bjørketrærne som snøen har tynget ned. Til høyre ser du en «hare-sti», der individene har beveget seg på den samme stien fram og tilbake flere ganger. Her har de luntet rolig. Foto: Beate Strøm Johansen.
Harespor på fast underlag. Her kan du se at haren har 4 tær på hver fot. De små framføttene er tydelig asymmetriske og går ut i en spiss foran. Framføttene er bak bakføttene, dvs at framføttene er de sporene nederst som er nærmest meg på bildet. Framfotsporet er 5-7cm langt, bakfotsporet er 7-10 cm langt. Egentlig har haren 5 tær på framfoten, men den femte tåa er så kort at den ikke vises i sporavtrykket. Foto: Beate Strøm Johansen.
Harens bakføtter med utspilte tær for å unngå å synke ned i snøen. Du ser at sporavtrykket er veldig stort for å være et såpass lite dyr. Foto: Beate Strøm Johansen.
Harens bakføtter på fastere underlag, og her er ikke tærne utspilt. Du kan se at tærne på harens bakføtter sitter svakt asymmetrisk. Slik kan du skille harespor fra revespor. Foto: Beate Strøm Johansen.
Harespor i dyp snø. Her har den hoppet fort i lange sprang. Foto: Beate Strøm Johansen.

EKORN (Sciurus vulgaris)

Ekorn er en dagaktig gnager som trives både i barskog og løvskog og byområder. Dyret veier 200-400 gram og kroppslengden er 19-25 cm. Så kommer en lang og buskete hale i tillegg, som den bruker til å styre med når den hopper fra tre til tre. Ekornet har 5 tær på bakfoten, men bare 4 tær på framfoten. Tommelen er blitt redusert til en liten klump. Bakfoten er tydelig lengre enn framfoten, og i ekornsporet er de to lange bakføttene foran framføttene. Både framføtter og bakføtter settes parallelt, og de har lange klør til å klore seg fast når de hopper mellom trærne.

Ekornspor sammen med en målestokk (skistøvel størrelse 38). Hele sporgruppen måler ca 15 cm fra foran til bakerst. De to lange bakføttene står foran litt utoverrettet, og de to små framføttene («hendene») står ved siden av hverandre bak. Ekornet har hoppet framover (bort fra meg). Bakfotens lengde er 5-6cm, framfotens lengde er 3-4 cm. Foto: Beate Strøm Johansen.
Det er viktig med en målestokk når man tar sporbilder. Dette er en typisk sporgruppe fra ekorn på fast underlag, med et tynt lag fin nysnø på toppen. Her sees ikke merker etter klørne på grunn av den fluffy nysnøen. Foto: Beate Strøm Johansen.
Ekornet har hoppet i dyp løssnø, og da kan bakføttene settes i framføttenes spor. Sporgruppa kan nå minne om et mårdyrspor, men størrelsen og fasongen på sporgruppen med parallelle fotavtrykk viser at dette uten tvil er fra ekorn. På bakken beveger ekornet seg alltid i sprang med skrittlengde på 40-80 cm, men i flukt kan skrittlengden bli 130 cm! Foto: Beate Strøm Johansen.
Ekornet har hoppet i dyp løssnø, og her ser vi slepesporene etter bakføttene. Foto: Beate Strøm Johansen
Dette er et vinter-sportegn fra ekorn som ikke så mange kjenner til. Mange ser dette, men man forstår ikke hva de ser. Om vinteren er hannblomsterknoppene på grantrærne en god kilde til næring for ekornet i en tøff periode av året. For å komme til disse, må ekornet knipse av granskuddene. Derfor blir det liggende massevis av korte granskudd under enkelte grantrær. Foto: Beate Strøm Johansen.

BEVER (Castor fiber)

Beveren er Europas største gnager, de veier 13-21 kg, og helt opp til 35 kg. Beveren er den dyrearten i vår natur som etterlater mest sportegn i naturen; hytter, demninger, avgnagde trær, påspiste vannliljerøtter, matforråd ivannet foran hytteåpningen, lort i vann, duftmarkeringer og fotavtrykk i snøen. Det er bare bakfoten som har svømmehud, mens forfoten ser ut som en liten hånd. Beveren er aktiv hele vinteren og feller trær, såfremt den ikke er innefrosset i hytta.

Beveren her har kommet via en åpen bekk opp på land til et bjørkefelt. Kram snø gjorde at beveren satte igjen svært tydelige fotavtrykk. Du ser tydelig forskjell på de svære bakfotsporene med svømmehud, og de små hendene. Beveren har gnagd bjørketrærne opp i passende biter som den har slept med seg ned til bekken. Foto: Beate Strøm Johansen.
Forfoten til beveren ser ut som en liten hånd med lange fingre, og er 5-6 cm lang. Det er 5 tær på alle føtter, men det vises oftest bare 4 tær i forfotsporet. Det er lange og spisse klør på framføttene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Bakfotsporet til beveren er virkelig svært, 15-18 cm langt. Det er svømmehud mellom tærne som når helt ut til klørne. Kraftige, butte klør setter ofte igjen tydelige avtrykk. Foto: Beate Strøm Johansen.
Bevere bedriver ikke vintersøvn eller dvale, så de kan være aktive hele vinteren og hente nye trær når det er åpent vann så de kommer opp på bredden. De kan lage brede transportveier opp og ned av vannet. Der sleper beveren med seg kvister og biter av trestammer som den har gnaget av til passende transportbiter. Foto: Beate Strøm Johansen.

SMÅGNAGERE og SPISSMUS

Dette er høyst sannsynlig sporavtrykkene etter småskogmus, som har hoppet fram og tilbake flere ganger. Dette er sprang med firespor. Selv om småskogmusa har lang hale, så er det ikke alltid at halen setter spor. Skogmus har stor bakkropp med lang, kraftige bakbein, akkurat som hare og ekorn. De beveger seg da nesten alltid i sprang. Avtrykket etter bakfoten måler 2,5 cm (medregnet bakhasen). Sporet kan forveksles med klatremus. Foto: Beate Strøm Johansen.
Jeg er ikke sikker på hvilken art som har gått her, men det kan være lemen på grunn av den store skrevinga og at den har benyttet gang/trav (ikke sprang) over stor avstand. Foto: Beate Strøm Johansen.
Dette kan være parsporsprang etter klatremus. Kort skrittavstand og halemerker. Foto: Beate Strøm Johansen.
Jeg tror at dette kan være lort fra spissmus. Bildet under viser den smale renna etter kroppen som gikk ut fra hullet med lorten. Foto: Beate Strøm Johansen.
Her har det trolig gått en spissmus i løs snø, og så har det blitt mildvær. Bredden på renna er 2,5-3 cm. Foto: Beate Strøm Johansen.
Her ser du den samme renna etter en spissmus som har gått i løs-snøen, før mildværet kom. Foto: Beate Strøm Johansen.
Sporavtrykk fra smågnager som har hoppet i korte sprang fram og tilbake mellom noen trær. Skrittlengden er så kort at dette sannsynligvis ikke er i fra skogmus. Foto: Beate Strøm Johansen.
Dette kan være en sporløype etter klatremus, fordi klatremus beveger seg lengre avstander oppå snøen enn det markmusa gjør. Den korte skrittlengden tilsier at det ikke er skogmus. Foto: Beate Strøm Johansen.

ROVDYR

HUSKATT eller TAMKATT (Felis silvestris catus)

Tamkatten har tåputer som er asymmetrisk plassert, akkurat som gaupa. Den innerste av de to mellomtåputene står litt framfor den andre. Oftest er klørne trukket inn og vises ikke i sporet. Kattens sporavtrykk er 2,5 – 4 cm lange. Foto: Beate Strøm Johansen.
Kattens gangspor på hardt underlag. Nærmest er høyre framfot, deretter høyre bakfot. Lenger framme ser du venstre framfot og venstre bakfot. Alle føttene til katten er nesten like. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hundespor til venstre og kattespor til høyre for hånden. Bildet er tatt i et vanlig boligområde der både tamkatt og hunder er vanlig. Noen hunderaser er så små at sporavtrykkene ikke er større enn kattens, men hundespor viser nesten alltid klørne og tåputene er symmetrisk plassert. Foto: Beate Strøm Johansen.

RØDREV (Vulpes vulpes)

Rødreven benytter nesten alltid trav, som er en veldig energibesparende gangart. Reven plasserer føttene fot-i-fot med bakfoten i sporet til framfoten, og når snøen er såpass fast at reven ikke synker ned, så skrever den ikke. Da ser sporløypa ut som «perler på en snor», og vi har gitt dette kallenavnet «snoring». Vi sier at rødreven «snorer». Foto: Beate Strøm Johansen.
I rødrevens parringstid (januar-mars) ser vi ofte at to rever har gått sammen. Av og til skilles sporene, og av og til tråkker de i hverandre sporavtrykk. I denne perioden vil de duftmarkere ofte ved å tisse på små kvister, småtrær eller steiner. På bildet her ser du at en av revene har tisset mot den lille kvisten som stikker opp av snøen. Lukten er sterk, og varer lenge slik at de ikke behøver å foreta ny revirmarkering så ofte på de samme stedene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Typisk sporløype fra rødrev med rolig trav i dyp løssnø. Her i dypsnøen må reven skreve litt mer, samtidig som at skrittlengden minsker. Revens måte å trave på er energibesparende, der den setter bakfoten i forfotens spor. Reven beveger seg målbevisst og litt svingete langs bredden av islagte vann og duftmarkerer (urinerer) på pinner, trær eller steiner med jevne mellomrom, og tar små svippturer innom busker og småtrær for å lete etter smågnagere. Foto: Beate Strøm Johansen.
Dette er rødrevens «skrå-traving». Her har reven gjort en svært rask trav på fast underlag, mens den har holdt kroppen skråttstilt. Framfoten er det bakre sporet av de to sporene i paret. Framføttene er størst. Reven har travet mot venstre. Foto: Beate Strøm Johansen.
Hvis rødreven blir skremt, vil den benytte seg av sprang eller gallopp, som her. Men etter cirka 10 meter vil den oftest gå over til trav, som er en mindre energikrevende gangart. Hvis du er usikker på hvilken dyreart som har galloppert her, så følg sporet en stund til dyret tar en mer artstypisk bevegelsesmåte. Foto: Beate Strøm Johansen.
Rødrevens fotavtrykk i fuktig snø på fast underlag. Sporavtrykket ligner på hunden sitt spor, men de to midterste tåputene sitter lenger framme hos reven. Revens trampeputer er mindre nn hundens, og sitter ikke så tett sammen. Av og til kan man derimot ikke bli sikker på om sporet er fra rødrev eller hund, da det finnes så mange ulike hunderaser. Det beste man kan gjøre da, er å følge sporet over litt større avstand for å se om bevegelsesmønsteret avslører hvem som har gått der. Foto: Beate Strøm Johansen.
Framfoten til rødreven er størst, og er 5,5-7cm (sporavtrykket til venstre). Bakfoten er minst og smalest, og er 5-6cm lang (til høyre). Vi kan ane avtrykk av de spisse klørne. Foto: Beate Strøm Johansen.

For at ikke dette blogginnlegget skal bli altfor langt og slite ut leserne, så vil mårdyra og hjortedyra bli presentert i et annet blogginnlegg.

Kategorier
Uncategorized

Slettsnok (Coronella austriaca)- reproduserer hunnene hvert år eller sjeldnere? En sammenligning mellom Norge og Nederland

En rykende fersk publikasjon i tidsskriftet Amphibia-Reptilia viser at slettsnokhunner i Norge reproduserer hovedsakelig annethvert år, mens i Nederland reproduserer de hvert år (Dalessi, D. et al 2020). Faktisk var det kun 15% av de gravide hunnslettsnokene i Norge som fikk unger igjen året etter, mens 93% av de gravide hunnslettsnokene i Nederland reproduserte året derpå.

Slettsnok hunn (Coronella austriaca), fotografert i Kristiansand. Foto: Beate Strøm Johansen

Forskningen er basert på det imponerende feltarbeidet til den norske slettsnokforskeren Pål Sørensen som i 34 år har samlet data fra 8 studieområder rundt indre Oslofjord. På tross av relativt lav tetthet av slettsnok i Oslo-området, fikk Pål samlet data på 87 ulike slettsnokhunner i løpet av perioden 1982 til 2015. Noen av disse hunnene ble observert flere ganger, som totalt ga 184 observasjoner, der 148 observasjoner påviste graviditet mens 29 observasjoner viste ikke-gravide hunner. I tillegg var det 7 observasjoner hvor det var umulig å avgjøre graviditetsstatus. Årsaken til at det ble funnet så få ikke-gravide hunner kan skyldes at disse individene er aktivt ute og jakter de årene de ikke reproduserer, og derfor er vanskelige å finne i felt. Gravide hunnslettsnok er kjent for å ligge synlig framme og sole seg på det samme stedet hele sommeren, så disse er derfor enkle å påvise under feltarbeid.

Den norske slettsnokforskeren, Pål Sørensen, viser fram en slettsnok som blir fotografert. Foto: Beate Strøm Johansen.

Det Nederlandske studiet er basert på 5 års feltarbeid, og den høyere tettheten av slettsnok i den sørøstlige delen av Nederland kombinert med en intensiv feltinnsats ved hjelp av flere personer ga 110 ulike slettsnokhunner. Noen av disse ble observert flere år, noe som ga 157 observasjoner, der 142 observasjoner involverte gravide hunner og 9 observasjoner var ikke-gravide hunner. I 6 tilfeller var det umulig å konstatere om hunnene var gravide eller ikke.

Fangst-gjenfangst-analyser viste at sannsynligheten for å reprodusere året etter, var mye høyere i Nederland enn i Norge. Faktisk viste de Nederlandske dataene at reproduksjons-sannsynligheten i Nederland var høyere enn de hadde forventet, og høyere enn det man fra før har antatt. Tidligere antok man at slettsnokhunner i Nederland fødte unger annethvert år. Denne studien viser at 93% av gravide og 50% av ikke-gravide slettsnokhunner i Nederland fikk unger året etter!

Pål Sørensen, den norske slettsnokforskeren, viser fram buk og hale til en hunnslettsnok. Hunnens hale er kortere enn hannens, og hunnens hale smaler inn raskt, mens hannens hale er like tykk som buken de første centimeterne. Foto: Beate Strøm Johansen.

Slettsnokhunner i Norge følger derimot et annet mønster: Sannsynligheten for at en norsk hunnslettsnok vil føde unger to år på rad er bare 15% (årlig reproduksjon), og 16% sannsynlighet for treårig reproduksjon. En hunnslettsnok som ikke er gravid et år, vil ha 73% sannsynlighet for å bli gravid året etter. Konklusjonen er derfor at slettsnokens reproduksjonssyklus i Norge er mellom en toårig og treårig syklus. Dette er i tråd med tidligere antakelser til de svenske slangeforskerne Andren og Nilson (1976) og med Påls egne antakelser (Sørensen, P. 2014).

For å forklare årsakene til disse forskjellene, undersøkte slettsnokforskerne hvor mange sommerdager som hadde + 15 grader Celcius og over gjennom studieperioden, som er den temperaturen som slettsnok trenger for å modne eggfollikler. Det viste seg at Nederland har 48 flere varme dager enn i Norge (140 dager i Oslo/ Norge mot 188 dager i De Peel/ Nederland).

I Oslo/Norge lever slettsnok langs nordgrensen av sin geografiske utbredelse, og forskerne sjekket om slettsnokene følger Bergman’s lov som sier at populasjoner ved høyere breddegrader (altså lenger mot nord) utvikler større kroppsstørrelse. Under feltarbeid ble alltid slettsnokene veid og lengdemålt. Det viste seg at de norske hunnslettsnokene var betydelig tyngre og lengre enn de nederlandske (Nederland: gjennomsnitt på 64 gram og 55 cm totallengde, Norge: gjennomsnitt 116 gram og 73 cm totallengde). De følger altså Bergman’s lov.

Slettsnokforsker Pål Sørensen demonstrerer hvordan man veier og lengdemåler slettsnok til ivrige hobbyherpetologer/kartleggere på herpetiltreff sommer 2020 i Kristiansand. Foto: Beate Strøm Johansen.

Men dette imponerende forskningsarbeidet på slettsnok stopper ikke her! For ytterligere å forklare årsakene til at de norske hunnslettsnokene ikke føder unger hvert år, mens de nederlandske føder årlig, så undersøkte forskerne hvor mange unger som ble født i hvert kull, samt de nyfødte ungenes vekt og kroppslengde. Resultatene viste at i snitt var den norske kullstørrelsen på 8 unger i kullet, mens bare 6 unger i kullet i Nederland. I tillegg var de nyfødte ungene i Norge både tyngre og lengre enn de nyfødte i Nederland. I  Norge veier en nyfødt slettsnokunge i snitt 3 gram og er 20 cm lang totalt, mens i Nederland veier de nyfødte bare 2 gram og er 17 cm lange.

Nyfødte slettsnokunger i Kristiansand. Fargen er betydelig mørkere og mer gråsort enn hos de voksne. Ungene blir ofte liggende noen dager sammen i en klump etter fødsel. Foto: Beate Strøm Johansen.

På grunn av en kortere sommersesong ved slettsnokens nordgrense har den norske hunnslettsnoken utviklet seg til å vokse seg større og starter reproduksjon ved høyere alder (5 år, Pål Sørensen per comm) enn hunnslettsnok i Nederland som starter å reprodusere ved 4 års alder. De norske hunnslettsnokene kompenserer for å ikke reprodusere hvert år, ved å produsere større ungekull og større nyfødte unger som sannsynligvis gir økt overlevelse det første kritiske leveåret.

En stor og kraftig gravid hunnslettsnok i Kristiansand. Foto: Beate Strøm Johansen.

Populasjoner som lever på grensen av sin geografiske utbredelse viser de mest ekstreme fenotypiske tilpasninger i respons til miljøparametrene. I lys av dagens klimaforandringer og den 6.masseutryddelseshypotesen, vil arters og populasjoners tilpasningsevne være en nøkkelfaktor for overlevelse på sikt. Forskerne oppsummerer med å si at det ønskes studier av slettsnokens genetiske diversitet i Norge, og at slettsnok som art er en perfekt art for å studere fenotypiske tilpasninger og genetisk diversitet.

Da er det ekstra moro å kunne fortelle at Naturmuseum og botanisk hage, Universitetet i Agder i disse dager holder på å ferdigstille et forskningsprosjekt om slettsnokens genetiske diversitet i Agder, og at det planlegges utvidete genetiske undersøkelser av slettsnok i Oslo-området og Moss. Det arbeides også med et nasjonalt prosjekt på ytre morfologi hos slettsnok. Vi kan se fram til mange spennende forskningsresultater på slettsnok i Norge i årene framover!

DNA-prøve med swab av slettsnok i Kristiansand. Foto: Beate Strøm Johansen.
Slettsnok i Kristiansand. Foto: Beate Strøm Johansen.

Slettsnokpublikasjonen: AMRE_advance_1437_Dalessi

Kategorier
Uncategorized

DØD OTER (Lutra lutra) FUNNET I KRISTIANSAND

Den døde oteren som Hilde Skiffard fant på øya Grønningen i Kristiansand 11.oktober 2020. Foto: Hilde Skiffard.

Søndag 11.oktober 2020 fant biolog Hilde Skiffard en død OTER (Lutra lutra) på øya Grønningen i Kristiansand. Dette er meget oppsiktsvekkende!!! Dette er det aller første dokumenterte nye funnet av oter på Sørlandet, etter at den forsvant på 1940-60-tallet. Det finnes 7 tidligere observasjoner av oter fra Agderfylkene i perioden 2000-2020, men ingen av disse har foto-dokumentasjon, og man kan ikke utelukke at det dreier seg om forvekslinger med svømmende mink og bever.

Den gule prikken viser øya Grønningen der den døde oteren ble funnet i Kristiansandsfjorden. Det er finneren selv, Hilde Skiffard, som har rapportert funnet i www.artsobservasjoner.no. Kilde: www.artsobservasjoner.no

Oter var svært vanlig på Sørlandet i tidligere tider. Tenk på alle navnene som betyr oter: Odderøya, Otra, Oddernes…..men jaktstatistikk viser at rundt 1940 var bestanden jaktet ned til et minimum. Deretter kom PCB i naturen og utryddet de siste individene på Sørlandet (Hanne Christensen 1995 se bilde under).

Zoolog Hanne Christensen undersøkte noen av årsakene til oterens tilbakegang i Norge i sin doktorgrad fra 1995.
Den døde oterens fot. Svømmehud vises fortsatt selv om dyret har vært dødt en stund, og var i forråtnelse. Pelsen er begynt å falle av. Foto: Hilde Skiffard.
Her lå oteren. Øya Grønningen (Grønningen fyr), Kristiansand. Foto: Hilde Skiffard.

Hvor kan den døde oteren ha kommet fra?

Det spekuleres i hvor den døde oteren på Grønningen kom fra. Kan det dreie seg om rekolonisering til Sørlandet, at oteren har levd og dødd  her i Kristiansand? Eller kan det være en død oter som har drevet med havstrømmene fra England, Danmark, eller fra Østfold? Den døde oteren på Grønningen var i dårlig forvatning og kan ha ligget en stund i sjøen. Kraniet og vevsprøve til DNA er sikret på Naturmuseum og botanisk hage, UiA.

Forholdet mellom Den norske kyststrømmen og andre kyststrømmer i Nordatlanteren viser at en død oter kan flyte nordover fra Den Engelske kanal, eller fra Tyskland eller Danmark, videre nordover til Skagerak der strømmen gjør en sveip sørover langs sørlandskysten. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kyststr%C3%B8mmen

Hva truer oterbestanden?

Det er en pågående global nedgang i oterbestanden, og på verdensbasis er den klassifisert som NT (Nært Truet; Rødlista 2015). I Norge forsvant oteren fra sørlige deler av Norge på 1940-1960 tallet (hovedårsak var jakt og deretter PCB), og er i dag kun vanlig i nordlige og sentrale Norge. Sør for Bergen finnes få individer. Det har pågått en bestandsnedgang på 30-50% i Norge i løpet av 23 år fram til 2013 (3 otergenerasjoner), og oter har da fått status som VU (Vulnerable= sårbar) i Norge. Årsakene til nedgangen i oterbestanden kan være forurensning med biocider og organiske gifter (PAH mm), endringer i vassdrag, påkjørsler, drukning i fiskeredskap og faunakriminalitet.

Levende norsk oter koser seg med fiskeavfall ved Guridal Havfiskesenter på Frøya 21.juli 2020. Foto: Beate Strøm Johansen.
Kategorier
Uncategorized

ALBINO PIGGSVIN I ROSENDAL

Mandag 29.juni 2020 ble jeg oppringt av en journalist fra lokalavisa Kvinnheringen i Rosendal. Avisa hadde fått tilsendt bilde av et albino piggsvin som ble fotografert ved brannstasjonen av Cheyenne Marie Lisette Rørvik med venner. Som de fleste journalister gjør, så forsøkte også denne journalisten å finne en piggsvinforsker som kunne uttale seg om hvor vanlig albino piggsvin er i Norge. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt om albino piggsvin i Norge før, så dette synes jeg var veldig spennende! Men kanskje det mest spennende var at samme lokalavisa skrev om et albino piggsvin i Rosendal i 2013. Og ikke nok med det, men da Kvinnheringens fortalte om det nye albino piggsvinet på sin facebookside i 2020, så la publikum ut flere bilder i kommentarfeltet av albino piggsvin i Rosendal, og attpåtil to albino piggsvin i parringsleik!

Kategorier
Uncategorized

Lag dine egne meiseballer

Det er ikke bare småfuglene som liker hjemmelagde meiseballer av matfett og solsikkefrø. Også flaggspett og ekorn setter pris på dette. De lager seg gjerne større åpninger inn til godsakene, noe denne juicekartong-meiseballen bærer tydelig preg av! Foto: Beate Strøm Johansen

Fugler og ekorn setter pris på hjemmelagde meiseballer året rundt. Hvis du lager dem selv, så vet du hva som er inni, og du kan velge ingredienser som du vet er sunne og bra for dem. Det er veldig enkelt og fort gjort å lage egne meiseballer. Jeg tenker gjenbruk, og sparer på tomme og rengjorte fløtekartonger og andre kartonger.

Du trenger:

Tomme fløte/melk/juicekartonger

Solsikkefrø

Valgfritt: havre, knuste nøtter, kokosmasse, andre typer frø

Delfiafett og/eller Flott Matfett (jeg blander de to typene)

En stor bolle og en skje

Kaserolle til å smelte fettet på lav varme

Hyssing

En spiss saks eller tuppen på en kniv

Stiftemaskin


Smelt fettet på lav varme. Jeg deler opp fettet i skiver eller biter før jeg legger det i kjelen. Fettet behøver ikke bli varmt, det skal bare smelte. Det er en fordel om det ikke blir varmt. Nå kan det stå og smelte sakte mens du gjør klar de andre tingene.

Hell de tørre ingrediensene i en bolle og bland. Det er lurt å ha bollen stående nedi vasken.
Åpne kartongene opp i toppen og ta av korken, men ikke kast korken. Den skal på igjen. Vi åpner kartongen fordi det skal bli lett å få fett/frøblandingen oppi.

Nå skal du lage et lite hull øverst i kartongen på motsatt side av korkhullet, slik at du kan dra en hyssing igjennom. Det er veldig lurt å gjøre dette før du har oppi fettblandingen, så blir det ikke så mye søl.
Skru korkene på igjen når hyssingen er igjennom. Det går fint, selv om hyssingen er der. Knytt en knute så hyssingen blir en løkke så du kan henge meiseballen over en grein på et tre.
Hell det flytende (men ikke varme) fettet oppi bollen med frøblandingen, rør rundt, og stapp blandingen oppi kartongen med en skje. Hvis du bruker en bolle med helletut, så kan du også helle det oppi kartongen. Gjør dette nedi vasken, i tilfelle du søler.
Når du har fylt oppi hele fettblandingen din, så kan kartongene stå der til det stivner. Det er lurt å sette dem på et papir fordi det blir litt fettsøl.
Så lukker jeg åpningen øverst med stiftemaskin. Det er strengt tatt ikke nødvendig å lukke, fordi fettet stivner slik at det ikke gjør noe om det regner oppi.
Du kan gjerne sette kartongene med meiseballemassen i fryseboksen så fettet stivner raskere. Så tar du en kniv med skarp spiss og skjærer ut en luke i kartongene. Du kan skjære luke på alle sidene eller bare på to sider, eller bare på en side. Nå er meiseballen klar til å henges opp utendørs til fuglene og ekornet!
Hjemmelaget meiseballe. Her er jeg stappet inn en brødskalk etter at fettblandingen var spist opp. Hvis man ikke synes det er så vakkert med disse fløtekartongene hengende i trærne, kan man male og dekorere kartongene før man har oppi fettblandingen.

Alle foto: Beate Strøm Johansen

Kategorier
Uncategorized

Jerngruvene i Arendalsfeltet

Undertegnede holdt et foredrag om jerngruvene i Arendalsfeltet for Sørlandets Geologiforening onsdag 11. mars, et foredrag som var ment å gjentas som et onsdagsforedrag ved Naturmuseet 1. april, men har blitt satt på vent i disse koronatider.

Innledning

Jerngruvedriften i Arendalsområdet er et av de viktigste kapitlene i norsk bergverkshistorie. Driften varte nesten 400 år, og totalproduksjonen av rent jern var ca. 1,3 millioner tonn. Det var lensherren Erik Munk som startet det hele. Han holdt til på Barbo gård og fikk i 1574 kongens tillatelse til å opprette ei «jernhytte» i lenet. Drift tidligere enn 1600-tallet er trolig bare sporadisk. Hovedperioden var fra midten av 1600-tallet til de fleste trekullfyrte jernverkene ble nedlagt i 1860-årene. Den aller siste gruva som ble nedlagt var Bråstad i 1975.

Torbjørnsbu gruve. En av de betydeligste i Arendalsfeltet. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.

Arendalsfeltets geologi

Geologisk tilhører Arendalsfeltet den såkalte Bamblesektoren, som består av prekambriske grunnfjellsbergarter og er knyttet til den Svekonorvegiske fjellkjededannelsen som fant sted mellom ca. 1140 og 920 millioner år siden. Amfibolitter og granulitter i Bamblesektoren er datert til mellom 1140 og 1080 millioner år. I Arendalsområdet er det såkalte skarnbergarter som jernmalmen stort sett er knyttet til. Skarn er dannet ved at uren kalkstein som stammer fra eldre havbunn har blitt omvandlet til kalksilikatbergarter under den omfattende bergartsomvandlingen som fjellkjededannelsen førte til, og senere blitt «stekt» av granittiske smelter. I kontakten mellom disse kalksilikatbergartene og granitten har det blitt avsatt jernrike malmsoner. Noen få steder forekommer også jernmalmen direkte i gneis. De malmførende lagene hadde et fall på ca. 70°, slik at driften i hovedsak gikk vertikalt i form av sjakter og strosser. Jernmalmen som det var drift på i Arendalsområdet og andre steder i Aust-Agder heter magnetitt og har den kjemiske formelen Fe3O4. Det er et svart mineral som man lett kan bestemme om man har en magnet for hånden. Malmen i Arendal er særlig ren og fører opptil 72% jern. Med «ren» menes at den har et lavt innhold av svovel, fosfor og andre metaller enn jern, som kunne komplisere smelteprosessene.

Magnetitt, Langsæ gruve. Fra Naturmuseets samlinger.

Litt historikk om jernutvinning

Jern er utvilsomt det viktigste metallet vi har i dag. Det opptrer ytterst sjelden i gedigen form i naturen, så vår første kontakt med jern var fra jernmeteoritter. I egyptiske graver er det funnet gjenstander fra ca. 4000 år før Kristus. Teknikken med å utvinne jern fra myrmalm ble oppdaget ca. 1500 f. Kr., sannsynligvis i Lilleasia. Produktet var smibart og av høy kvalitet, men teknikken etter våre begreper uøkonomisk og arbeidskrevende. I Norge begynte «jernvinna» ca. 200 f. Kr. og varte helt fram til 1800-tallet. Fram mot 1500-tallet ble teknikkene med gruvedrift og smelteovner utviklet og forbedret, og jernproduksjonen skjøt fart. Teknikkene kom til Norge fra Tyskland. Utviklingen av masovner, der temperaturen ble så høy at jernet smeltet, var særlig viktig.

Smelting av malmen

Masovnen er en sjaktovn som man holdt i døgnkontinuerlig drift. De gamle masovnene var rundt 8-12 meter høye, i dag kan de være opptil 60-70 meter høye. Her matet man jernmalm og trekull (koks brukes i moderne masovner) lagvis ovenfra, mens forvarmet trykkluft ble tilført nedenfra. Denne reagerte med trekullet, og dannet karbondioksidgass i en sterkt varmeutviklende reaksjon. Karbondioksiden reagerte videre med kullet og dannet karbonmonoksidgass, som er et viktig reduksjonsmiddel som omdanner jernoksid til jern. Kalkstein ble tilsatt for å rense jernet og være slaggdanner. Slaggen ble tappet flytende fra ovnen. Nederst i ovnen kunne man tappe smeltet råjern. Masovnen ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622, ved Bærum jernverk. Ved Næs Verk stoppet masovndriften for godt i 1909.

Masovnen ved Næs Verk. Bildet er hentet fra Wikipedia (offentlig eiendom).

Jernovner og deres betydning for folkehelsa

Med masovnenes inntreden ble det satt i gang produksjon av støpejernsovner, som tyskerne fant opp på 1400-tallet. Ovnsproduksjonen i Norge kan deles i to: Jernverksperioden (1630 – ca. 1830) og støperiperioden (ca. 1830 – dd). Fram til ca. 1550 var den tradisjonelle kilden til oppvarming av norske hus åre eller grue, og et hull i taket (ljore) til å lede ut røyken. Dette førte til mye røyk, sot og trekk. Da jernovnen kom ble det en merkbar bedring i folkehelsa, og en mye lavere dødelighet. I begynnelsen var jernovner forbeholdt overklassen, men utover på 1700-tallet ble jernovnen den viktigste form for oppvarming i Norge.

Kart over de viktigste jerngruvefeltene i Arendalsområdet, utarbeidet av Jan Henrik Simonsen og publisert i Jerngruvene i Aust-Agder. Aust Agder Arkivet, 1990. De svarte prikkene er skarnforekomster. Jeg har brukt navnet Barbudalen om Langsæ. Gjengitt med tillatelse fra JHS.

Hvor lå jerngruvene?

Jerngruvene var lokalisert i flere områder i Arendal og omegn. I Arendal kan vi snakke om tre hovedområder, nemlig Neskilen, Barbudalen med Langsævannet og Øyestad. I Neskilen var det to parallelle malmdrag i SV-NØ-retning med 31 gruveobjekter (inkludert både gruver og skjerp). Den mest kjente gruva er Gamle Mørefjær, den største og dypeste (225 m) av de eldste gruvene i distriktet. I Barbudalen, på begge sider av Langsævannet, var det også flere viktige gruver, med Torbjørnsbu som den største. Den lå i en ellipseformet skarnformasjon som strakk seg rundt den sørlige delen av vannet. Her ble malmen hentet ut fra et stort dagbrudd. I Øyestad, som den gang var egen kommune, var det mange gruveområder. Bråstad, som lå i den nordlige delen av Øyestad, hadde mange betydelige gruver, bl.a. den aller dypeste i hele Arendalsområdet (460 m under dagen). Det var her det var drift helt til 1975. Solborg gruveområde med Grevinne Wedels gruve må også nevnes. Dette er et av områdene hvor man har brukt vannkunster til å pumpe ut vann og heve malm og stein. Vannkunster var mekaniske lensesystem som besto av et damanlegg, et vannhjul og en kraftoverføringsmekanisme. Klodeborg-gruvene lå også i Øyestad. Det var et av de største og viktigste gruveområdene i distriktet med 61 gruveobjekter. De omfattet bl.a. Klodeborg hovedgruve og Kjenli-gruvene, hvor det var drift fram til 1966. I den sørlige delen av Øyestad var det også flere gruver. Her kan nevnes Nøddebro, som er interessant fra et mineralogisk perspektiv. Dette er stedet for det første funn av mineralet datolitt, eller typelokaliteten som vi kaller det. Andre kjente gruver i området er Gamle Lerestvedt gruve som tidligere var en godt vedlikeholdt besøksgruve, Væding gruve som var typelokalitet for mineralet babingtonitt og gruvene i Tingstveit. Tromøya hadde fem gruveområder, hvor Alvegruvene var de mest kjente. Utenfor det som i dag er Arendal kommune var det også gruver i Holt i Tvedestrand (Solberggruva), Lyngrot i Froland (flere gruver), Gjerstad (Stålkjenn) og Lillesand (Olstad gruve). Solberggruva er «hjemmegruva» for Næs Jernverk, og er i dag en populær besøksgruve. Her er det på sin plass å på det sterkeste fraråde folk til å oppsøke de gamle gruvene i Arendal! Mange er dårlig sikret og kan være livsfarlige feller! Dessuten er mange av dem fylt med søppel.

Alveholmen gruve er full av vann. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.
Malmrøys ved Alvegruvene. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.

Jernverkene

Det var mange forskjellige jernverk som drev gruvene i Arendalsområdet, og ikke bare jernverk på Agder. Flere av jernverkene var lokalisert lenger nord. Fritzøe i Larvik, samt Ulefoss, Moss, Bærums Verk med flere fikk malm fra Arendalsgruvene. På Agder var de viktigste jernverkene Barbo jernverk (1574-1665), som flyttet til Holt og ble Båseland verk (1665-1738). Ulrich Schnell flyttet driften til Nes på grunn av større vannføring i elva der, og dermed var Næs Verk (1738-1956) et faktum. Jacob Aall ble fra 1802 ene-eier av verket. Hammerbygning og digelstålovnshus er fredet og en del av dagens jernverksmuseum. Egelands verk i Gjerstad (1705-1884) og Frolands Verk (1763-1867) var andre betydningsfulle jernverk. Sistnevnte leverte en periode fra 1780-årene kanoner og kuler til hær og flåte.

Fyrsetting. Fra Agricola: De Re Metallica (1556).

Hvordan fikk man ut malmen?

Før man begynte å ta i bruk sprengstoff var fyrsetting den vanligste metoden for å bryte løs malmen. Man varmet opp fjellet med store bål i minst 24 timer. Etter avkjøling ble fjellet sprøtt og kunne hakkes i stykker med hammer og bergjern. Metoden var billig, men langsom. Fremdriften var ikke større enn 1-3 m per måned. Dårlig ventilasjon kunne ofte føre til kullosforgiftning når man kom innover i fjellet. Problemet ble delvis løst med ventilasjonssjakter opp til overflaten eller egne luftekanaler i gruvegangen. Det ble brukt mye ved (gran og furu), såkalt setteved, til fyrsettingen. For å heise malm eller vann opp av gruvene eller drive pumpeverk brukte man såkalte hestevandringer. De ble drevet av en eller flere hester, derav navnet. Fundamentet var en platting som enten var en planert flate på bakken eller en oppmurt konstruksjon. I midten lå en stor stein med et uthugget hull. Denne fungerte som bunnlager for hovedakselen. På akselen var det festet tverrstokker med seletøy for hestene. Det var også festet en kabeltrommel for tauverket. Det er bevart rester av hestevandringer ved flere av gruvene i Arendalsområdet. Noen steder, f.eks. ved Solborggruvene og Lyngrotgruvene har man også brukt vannkunster.

Hestevandring. Fra Lidingo: Classical Mechanics IV (1890).

Bøndene hadde en viktig rolle

Bøndene innenfor cirkumferensen, det vil si en definert radius rundt hovedgruven eller jernverket som drev gruvene hadde plikt til å levere setteved, samt ved til produksjon av trekull til masovnen. De fraktet også malmen fra oppsamlingsstedene ved gruvene til malmbryggene, og de kunne stille hest og fører til drift av hestevandringene, samt levere trevarer til bebyggelse m.m. Arbeidet ved gruvene ga bøndene mulighet til å skaffe seg kontanter. Gruvevirksomheten er en av årsakene til at det på et tidlig tidspunkt utviklet seg en pengehusholdning i bygdene i nærheten av Arendal.

Gruvedriftens påvirkning av samfunnet

Andre ringvirkninger som følge av gruvevirksomheten var at det grodde fram en egen skipsfartsnæring i tilknytning til gruvene, nemlig malmfarten. Små og mellomstore seilskuter drev også med annen frakt i tillegg til malmtransporten. I 1770 sto 35 malmskuter for 1/3 av alle utklarerte skipsavganger fra Arendal tolldistrikt. 20 av disse hørte hjemme i Aust-Agder. Mellom 60 og 120 mann var sysselsatt med malmfart dette året. I tillegg til den økonomiske betydningen var malmfarten viktig for den kulturelle og menneskelige kontakten mellom Arendal og jernverksstedene østpå. Dette må ha påvirket lokalsamfunnene gjennom flere hundre år. Handelsmenn i Arendal var også involvert i gruvevirksomheten. De sto for leveranser av korn og det ble etterspørsel etter håndverksprodukter som tønner og rep.

Arbeidernes kår

Til sist noen ord om arbeiderne, de sanne heltene som av og til måtte ofre både liv og helse for at man skulle få ut den verdifulle jernmalmen. De ble ofte rekruttert fra lokalsamfunnet, men det ble også importert arbeidskraft fra gruvenasjoner som Tyskland og Sverige eller fra andre gruvedistrikter i Norge. Arbeidet gikk ofte i arv fra far til sønn. Også kvinner og barn deltok. I skoleprotokoller var «grubearbeide» fraværsgrunn for 12-åringer. I en enkelt gruve kunne antallet arbeidere variere fra 4-5 til 30-40, alt etter størrelse og aktivitetsnivå. Arbeidsdagen var ikke akkurat lagt opp etter dagens HMS-standard og den var preget av hardt slit. Gruvearbeiderne hadde likevel en viss sosial trygghet. Ved sykdom eller i nødsår kunne man regne med hjelp fra jernverket.

Kilder:

Bergverk i Norge – Kulturminner og historie. Bjørn Ivar Berg (red.), Frode Sæland, Astrid Johanne Nyland, Per Øyvind Østensen, Fred Steinar Nordrum, Kåre Kullerud. Fagbokforlaget, 2016, 430 sider.

Gruvedrift, jernverk og støperier i Aust-Agder. Aust-Agder Museet, Arendal, 1988. 8 sider.

Gruverapport. Jan Henrik Simonsen. Aust-Agder Arkivet. 73 sider.

Jerngruvene i Aust-Agder. Redaksjon: Kjell-Olav Masdalen, Gunnar Molden, Jan Henrik Simonsen, Andreas Vevstad. Aust-Agder Arkivet, 1990, 19 sider.

Store Norske Leksikon. Kunnskapsforlaget.

Kategorier
Uncategorized

NÅ KARTLEGGES SORTE SLANGER OG FIRFISLER

et citizen science project!

Melanistisk=sort hoggorm (Vipera berus) i Kristiansand. Her er sorte slanger vanlige. Nå prøver herpetologene å finne ut HVOR vanlige er de sorte individene i forhold til de normalfargete. Dette ønsker vi at publikum hjelper til med. Foto: Beate Strøm Johansen.

I Norge ser det ut til at vi har en svært høy andel melanistiske buorm og spesielt hoggorm, men at sorte firfisler er mer sjeldne. Vi tror at det er forskjell mellom regioner.

Nå ønsker noen norske herpetologer å systematisere dette for publisering etter at herptilsesongen 2020 er ferdig. Vi trenger hjelp fra publikum! Her kan DU bidra!

Vi samler inn observasjoner av mørke slanger og firfisler både fra i år og fra tidligere år (gjerne langt tilbake i tid), og trenger disse opplysningene:

  1. Art (helst) eller «mørk/sort slange»
  2. Sted, både nøyaktig stedbeskrivelse og navn på nærmeste større sted og kommune. Gjerne GPS-posisjon eller kart med kryss på.
  3. Dato og årstall (eller til nærmeste måned)
  4. Kontaktopplysninger til deg som gir opplysningene, så vi kan kontakte deg hvis spørsmål.
  5. Foto av slangene/firfislene hvis du har
  6. Er dette et tilfeldig enkeltfunn, eller er det en fast populasjon som du besøker regelmessig? Kan du i så fall anslå hvor stor andel av populasjonen som er melanistisk?

Hva er en melanistisk slange/firfisle?

Store Norske Leksikon forklarer det med at «Melanisme er økt dannelse av svart pigment i hud, hår, fjær, skjell eller øyne, som gir individer som er tydelig mørkere enn normalt». Slangene behøver derfor ikke være helt sorte, de kan være mørkere enn normalt. Mange hoggormer er svært mørke, men du kan skimte siksakmønsteret gjennom, mens noen få hoggormer er helt sorte. Mange buormer mangler lyse nakkeflekker og er mørke på hodet, og noen buormer er helt sorte. Alle disse variantene av mørke slanger er melanistiske og omfattes av denne undersøkelsen.

Slettsnok er ikke nevnt til nå fordi det ikke er publiserte funn av melanistiske slettsnoker fra Norge, men det er selvsagt super-interessant hvis noen kommer med et foto av en uvanlig mørk slettsnok. Slettsnoken behøver ikke være kullsort.

Normalfarget slettsnok (Coronella austriaca) i Kristiansand. Melanistiske slettsnok kan være mer skittensvarte til kullsorte. De er ikke ennå observert i Norge, men det er noen få rapportert fra England og Pyrineene.
Foto: Beate Strøm Johansen

HVOR OFTE OPPTRER SORTE REPTILER I ET OMRÅDE? MELANISME-FREKVENS:

Ideelt sett bør vi få en oversikt over hvor stor prosentandel de melanistiske slangene utgjør av hele slangepopulasjonen innen ulike områder.

Derfor ønsker vi å få med oss feltsesongen 2020 slik at flest mulig av hobbyherpetologer kan notere ned hver gang dere ser en vanlig farget slange og hver gang dere ser en melanistisk slange/firfisle.

Vi vet at flere har faste steder som dere besøker for å se reptiler, og vi ber dere om å gjøre litt ekstra gode notater i 2020 for å bidra med data på melanisme-frekvenser.

Det spiller ingen rolle hvor stort studieområdet deres er, eller om dere rapporterer tilfeldige enkeltfunn.

Rapporter opplysningene til en av disse:

Pål Sørensen,  (kasserer i Norsk herpetologisk Forening, herpetolog og slettsnokforsker) epost: pal_sor@hotmail.com  mobiltelefon: 91 55 14 26

Beate Strøm Johansen, (zoolog og forsker ved naturmuseum og botanisk hage, UiA, i Kristiansand, slettsnokforskning) epost:  beate.johansen@uia.no  mobiltelefon:  93 21 86 53

Thor Håkonsen (leder av Norsk Herpetologisk Forening), epost: thor@thorhakonsen.com mobiltelefon: 975 13 200

Melanistisk nordfirfisle, funnet i Vennesla i Vest-Agder. Den er voksen. I dette området er det spesielt mange nordfirfisler. Etter 5 år med besøk på denne lokaliteten er det bare funnet ett eneste melanistisk eksemplar, og det er dette. Foto: beate Strøm Johansen.
Her ser du den melanistiske nordfirfisla fra undersiden. Det vises tydelig at dette er en kjønnsmoden hann. Hvordan kan man se det? Hannene har to hemipeniser som starter ved analåpningen mellom bakbeina, og fortsetter et lite stykke ned i halen på hver side. Derfor får hannens hale en utvidelse øverst ved begynnelsen av halen. Foto: Beate Strøm Johansen.
Nordfirfisle (Zootoca vivipara) som er normalfarget. Du er på fortykkelsen øverst på halen at dette er en kjønnsmoden hann. Om våren, når det er kaldt i været, kan firfislene bli så kalde at de ikke lenger klarer å løpe vekk, så de sitter helt stille på trestammer og stubber. Foto: Beate Strøm Johansen.
Normalfarget nordfirfisle hann. Om våren har han flott orangefarget buk med noen sorte prikker. Halens fortykkelse øverst ved halerota viser at det er en kjønnsmoden hann. I Norge har vi i utgangspunktet kun en firfisleart, nemlig nordfirfisle (Zootoca vivipara). Men arten sandfirfisle (Lacerta agilis) finnes sannsynligvis på norsk side av svenskegrensa. Foto: Beate Strøm Johansen.

Hvorfor være melanistisk?

At dyr forekommer i ulike fargevarianter forklares gjerne med det som kalles balansert seleksjon.

Dette innebærer at det er både fordeler og ulemper ved begge varianter. Derfor vil ikke den ene formen utkonkurrere den andre, og begge kan eksistere ved siden av hverandre.

For vekselvarme dyr som reptiler, vil mørk kroppsfarge kunne gi hurtigere oppvarming, slik at dyret raskere oppnår ønsket kroppstemperatur. Da vil dyret også kunne søke skjul etter kortere tid og dermed være bedre beskyttet mot fiender. Drektige hunner og hunner med egg vil også lettere kunne oppnå gunstige temperaturer for utvikling av egg eller fostre. I tillegg vil også fordøyelsen kunne gå raskere dersom det er lettere å oppnå riktig kroppstemperatur.

At melanisme gir fordeler knyttet til temperaturregulering, burde tilsi at melanisme var vanligere i kalde strøk. Om forekomsten av melanisme varierer med regionale temperaturforhold, er noe av det vi ønsker å få svar på gjennom denne undersøkelsen.

Melanistisk hoggorm funnet i april i Kristiansand. Siksakmønsteret skimtes gjennom den sortaktive hudfargen. Det er helt tydelig at sorte hoggormer er mye mer synlige enn brune hoggormer, og dermed mer utsatt for å bli tatt av rovdyr (predasjon). Likevel er sorte hoggormer i Kristiansand svært vanlig. Foto: Beate Strøm Johansen.

Diskusjonen rundt forekomsten av melanisme hos hoggormen har foregått i ca. 40 år. Flere studier og eksperimenter er foretatt, særlig av svenske herpetologer. Resultatene av disse studiene er ikke entydige. Kort oppsummert kan man si at studiene i en viss grad støtter teorien om fordeler knyttet til temperaturregulering. Noen studier, men ikke alle, rapporterer at melanistiske dyr er større eller tyngre enn normalfargede. Hyppigere formering hos melanistiske hunner er også påvist. På den annen side er melanistiske dyr dårligere kamuflert og dermed mer utsatt for fiender. Dette gjelder særlig når dyrene beveger seg. Derfor er dødeligheten større for svarte hanner i paringstiden, når hannene søker gjennom terrenget på jakt etter hunner. Det er derfor ikke uvanlig at melanisme er mer utbredt blant hunner enn blant hanner i samme populasjon.

Andelen melanistiske individer i en slangepopulasjon kan variere mye fra sted til sted. Trolig er det flere faktorer enn bedret temperaturregulering og økt dødelighet på grunn av predasjon som påvirker forholdet. Forhåpentlig kan årets kartlegging bidra til å gi oss økt kunnskap om dette. Vi håper at du som leser dette og har sett en sort slange eller firfisle, tar deg bryet med å sende en epost til en av kontaktpersonene og fortelle om dette. Hvis du bor i et område der du aldri har sett sorte reptiler, bare normalfargete, så er dette også verdifull kunnskap som du kan melde fra om!

Melanistisk buorm (Natrix natrix). Mangler de lyse nakkeflekkene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Vanlig farget buorm med de kjente lyse nakkeflekkene. Foto: Beate Strøm Johansen.
Melanistisk buorm spiller død. Hvis de ikke rekker å stikke av, så legger de seg med buken i været, åpen munn og med tunga ut, og skiller ut en illeluktende væske fra analåpningen. Fiender vil forhåpentligvis tro at det er et stinkende kadaver og la det være i fred. Foto: beate Strøm Johansen.
Kategorier
Uncategorized

Microsculpture

Utstillingsåpningen søndag 15.mars 2020 er avlyst/utsatt til inntil videre, pga Coronavirus-hensyn.

Følg med på naturmuseets nettside og facebookside.

Kategorier
Uncategorized

Microsculpture

Naturmuseets temporære utstilling for 2020 blir den fantastiske fotoutstillingen «Microsculptures» med insektsportretter av Levon Biss i kjempeforstørrelser. Alle fotografiene er satt sammen av mer enn 8000 bilder, noe som gir en fantastisk dybdeskarphet. Fotografen har fotografert i insektsamlinga til Oxford Museum of Natural History i England, og blant annet får vi se en av billene som Charles Darwin samlet inn på sin lange reise med Beagle. Derfor stiller vi også ut vår skutemodell av Beagle!

Nå om dagen foregår en hektisk montering av utstillinga av to utstillingsdesignere fra Stockholm. Utstillinga fyller hele 2.etg i Naturmuseum og botanisk hage UiA, og skal stå fram til november 2020.

Vi gleder oss veldig til å invitere alle til utstillingsåpningen på søndag 15.mars 2020 kl 13-16. Utstillingen åpnes av viserektor ved UiA, Hans Kjetil Lysgård. Naturmuseets førstekonservator i zoologi Roar Solheim vil ha et faglig innslag.
Velkommen!