Kategorier
Zoologi

Er slettsnoken giftig?

Slettsnok (Coronella austriaca) gaper og viser tannsettet. De bakerste tennene i hver overkjeve ligger gjemt nedi hud og har kontakt med giftkjertel i hodet bakenfor tennene. Foto: Beate Strøm Johansen

Det er nylig (2026) publisert en artikkel som beskriver spesialiserte gifttenner og giftkjertler hos slettsnok, og disse sitter helt bakerst i overkjeven (Paterna & Meier, 2026). Mange tror at dette er helt ny kunnskap, men det har faktisk vært kjent siden før 1922 (Phisalix, 1922). Giften som slettsnokene har er en helt klar, vannaktig «serøs» væske som blir produsert i Duvernoy-kjertelen som ble beskrevet av den franske zoologen Georges Louis Duvernoy i 1832. Denne kjertelen sitter over de to bakerste tennene i hver overkjevehalvdel. Denne giften blir kun utskilt ved at slettsnoken biter lenge og tygger og gnager (masererer) på byttedyret. Dette kalles et «lavtrykk system» (i motsetning til hoggormenes «høytrykk system»). De bakre tennene er større enn de lenger framme i kjeven, og har en lengdefure der giften kan renne inn i såret i byttedyret.

For at slettsnokens gift skal komme i kontakt med byttedyret, må de bakerste to gifttennene i overkjeven presses inn i huden på byttet. Det gjør det ikke her. Slettsnoker er personligheter, akkurat som vi mennesker. Noen blir lett hissige og biter fra seg, mens andre er rolige og tålmodige. Bildet er tatt under vitenskapelig feltarbeid på slettsnok, med håndteringstillatelse fra Miljødirektoratet. Foto: Beate Strøm Johansen (og dette er Beate’s hånd)

De fleste slanger med Duvernoy’s kjertel er i snokfamilien og er furetannede (opisthoglyphe), det vil si at giften overføres til såret hos byttedyret langs en fure i tennene. Mye av giftsekretet vil bare renne utenpå huden til byttedyret, så dette er ikke en veldig effektiv metode å forgifte byttedyr på. Det er uklart hvilken nytte slettsnokene har av dette giftsystemet. Trolig blir byttedyret noe bedøvet og lammet, men giften er ikke dødelig før etter en god stund og da er uansett byttedyret slukt. Trolig hjelper giften med å få raskere fordøyelse. Denne giften er helt ufarlig for oss mennesker. Med en slik plassering av tennene langt bak i munnen så er det hovedsakelig små byttedyr som fortæres, og det er få furetannede slanger som regnes å være farlige for mennesket. Et unntak er den afrikanske boomslangen som kan påføre mennesker dødelige bitt (Jon Kristian Skei, Store Norske Leksikon på nett, SNL.no)

BUORM (Natrix natrix) (død), de 4 tannradene oppe i overkjeven synes godt. Bildet viser at de to bakerste tennene på hver kjeveside er større enn de andre tennene. Duvernoy’s kjertel sitter bak disse store tennene. Det er først når kjevene presses sammen rundt et byttedyr at den tyntflytende giften presses ut og kan renne ned i hullene i byttedyrets hud som disse store tennene lager. Det ser likedan ut hos slettsnok. Foto: Beate Strøm Johansen.

Er slettsnokens gift og gifttenner tilpasset spesielle byttedyr?

Slettsnokens bakre gifttenner ligner på tilsvarende bakre giftttenner hos den ufarlige gulgrønnpilsnok Hierophis viridiflavus (Paterna, 2023b) i Sør-Europa. Kan likheter i utformingen av slike bakre gifttenner ha blitt selektert for eller bevart hos to arter som har like økologiske egenskaper? Begge arter spiser hovedsakelig andre reptiler (firfisler og stålorm), og samtidig er de de mest slangespisende og kannibalistiske av Europeiske snoker. En lignende type bakre gifttenner er funnet hos eskulapsnok Erythrolamprus aesculapii som også ofte spiser andre slanger. Alle tre slangeartene har samme type giftsekret fra Duvernoy kjertel (Taub, 1967). Marie Phisalix testet ut denne giften i årene fram mot publisering i 1922. Kaldblodige dyr som frosker, salamander, firfisler og stålorm reagerte mye sterkere og raskere på giftsekretet fra Duvernoy’s kjertel hos slettsnok og buorm, enn det små pattedyr gjorde. Det kan derfor se ut til at giftsekretet hos slettsnok og buorm er evolusjonært tilpasset de mest vanlige byttedyra, som er amfibier for buorm og reptiler for slettsnok.

SLETTSNOK Coronella austriaca har her fått et perfekt tak rundt fingertuppen, og kan nå begynne å maserere kjevene rundt fingeren og presse de bakre tennene inn i huden og giftsekretet kan flyte inn. Heldigvis er ikke denne giften farlig for mennesker, men firfisler, stålorm og amfibier kan bli bedøvet og lammet av nevrotoksinene. Foto: Beate Strøm Johansen
Slik så fingertuppen ut etter at slettsnoken hadde sluppet taket. De spisse, små tennene gjør at man kan blø en del, men det er likevel mye verre å bli bitt av en kattunge. Foto: Beate Strøm Johansen. (P.S. Det er Beates finger).

Alle slanger er immune mot hoggormgift

Marie Phisalix testet ut hoggormgift på andre slanger og fant ut at alle slangene er immune mot hoggormgift, både hoggormene selv og de andre slangeartene som lever sammen med hoggormer. Derimot er ikke øgler (stålorm og firfisler) immune, og heller ikke amfibier eller pattedyr. Det viste seg at alle slangene har proteiner i blodet som virker som motgift mot slangegift. Marie Phisalix fant ut at blodet og spyttet hos buorm og slettsnok faktisk inneholder giftstoffer (nevrotoksiner) som kan drepe småfugl og mus hvis det blir injisert inn.

HOGGORM (Vipera berus) (død) med de to fremre gifttennene godt synlige. Slettsnok og buorm har ikke slike gifttenner foran i munnen. Alle slangene våre er immune mot hoggormgift, også hoggormen selv. Det gjør at slangene kan spise hverandre, men siden slettsnok har kveleslange-egenskaper så klarer slettsnoken å holde andre slanger fast og sluke dem. Slettsnok har antakelig derfor slanger oftere på menyen enn det buorm og hoggorm har. Foto: Beate Strøm Johansen

Hoggormens gift og gifttenner er helt annerledes

Hoggormens gift og gifttenner er helt annerledes enn hos slangene i snokfamilien. Giftutskillelsen hos hoggormer er av typen «høytrykk system» der 2 gifttenner sitter forrest i munnen og bittet er et lynraskt bitt der en stor dose gift blir sprøytet ut gjennom hule gifttenner. Hoggormen trekker seg så tilbake og venter litt før den forfølger det døende byttedyret. Duvernoy’s kjertel mangler hos de to mest kjente familiene av giftslanger, nemlig hoggormene (viperider) og giftsnokene (elapider). Det er bare de ufarlige snokene som har Duvernoy’s kjertel.

Er slettsnoken giftig? Ja , den er giftig for de små byttedyrene den spiser. Slettsnoken må holde byttet langt nede i halsen og tygge på det for at giften skal skilles ut. Dette gjelder også buormen. Begge slangene er helt ufarlige for oss mennesker.

Dette er ikke noe nytt. Giftkjertelen ble beskrevet i 1832, og giften ble testet ut på ulike byttedyrarter i 1922.

Tekst og alle foto: Beate Strøm Johansen.

Litteratur:

Paterna, A. 2023b. The role of modified teeth in the function of prolonged bites in Hierophis viridiflavus (Serpentes: Colubridae). Phyllomedusa, 22 (2), 121–130. https://doi.org/10.11606/issn.2316-9079.v22i2p121-130

Paterna, A. & Meier, G. (2026) Reclassification of the smooth snake. Analysis of the rear fangs, venom system, and the cephalic anatomy of Coronella austriaca (Serpentes: Colubridae). Zootaxa, 5873 (1), 145–160. https://doi.org/10.11646/zootaxa.5873.1.8

Phisalix, M. (1922) Animaux Venimeux et Venins. Vol. 2. Masson et Cie, Paris, 694 pp. https://doi.org/10.5962/bhl.title.11934

Skei, Jon Kristian: Duvernoys kjertel i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. oktober 2026 fra https://snl.no/Duvernoys_kjertel

Taub, A. M. 1967. Comparative histological studies on Duvernoy’s gland of colubrid snakes. Bulletin of the American Museum of Natural History 138: 1–50.

Abonner på bloggen:
error

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *