Kategorier
Geologi

Jerngruvene i Arendalsfeltet

Undertegnede holdt et foredrag om jerngruvene i Arendalsfeltet for Sørlandets Geologiforening onsdag 11. mars, et foredrag som var ment å gjentas som et onsdagsforedrag ved Naturmuseet 1. april, men har blitt satt på vent i disse koronatider.

Innledning

Jerngruvedriften i Arendalsområdet er et av de viktigste kapitlene i norsk bergverkshistorie. Driften varte nesten 400 år, og totalproduksjonen av rent jern var ca. 1,3 millioner tonn. Det var lensherren Erik Munk som startet det hele. Han holdt til på Barbo gård og fikk i 1574 kongens tillatelse til å opprette ei «jernhytte» i lenet. Drift tidligere enn 1600-tallet er trolig bare sporadisk. Hovedperioden var fra midten av 1600-tallet til de fleste trekullfyrte jernverkene ble nedlagt i 1860-årene. Den aller siste gruva som ble nedlagt var Bråstad i 1975.

Torbjørnsbu gruve. En av de betydeligste i Arendalsfeltet. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.

Arendalsfeltets geologi

Geologisk tilhører Arendalsfeltet den såkalte Bamblesektoren, som består av prekambriske grunnfjellsbergarter og er knyttet til den Svekonorvegiske fjellkjededannelsen som fant sted mellom ca. 1140 og 920 millioner år siden. Amfibolitter og granulitter i Bamblesektoren er datert til mellom 1140 og 1080 millioner år. I Arendalsområdet er det såkalte skarnbergarter som jernmalmen stort sett er knyttet til. Skarn er dannet ved at uren kalkstein som stammer fra eldre havbunn har blitt omvandlet til kalksilikatbergarter under den omfattende bergartsomvandlingen som fjellkjededannelsen førte til, og senere blitt «stekt» av granittiske smelter. I kontakten mellom disse kalksilikatbergartene og granitten har det blitt avsatt jernrike malmsoner. Noen få steder forekommer også jernmalmen direkte i gneis. De malmførende lagene hadde et fall på ca. 70°, slik at driften i hovedsak gikk vertikalt i form av sjakter og strosser. Jernmalmen som det var drift på i Arendalsområdet og andre steder i Aust-Agder heter magnetitt og har den kjemiske formelen Fe3O4. Det er et svart mineral som man lett kan bestemme om man har en magnet for hånden. Malmen i Arendal er særlig ren og fører opptil 72% jern. Med «ren» menes at den har et lavt innhold av svovel, fosfor og andre metaller enn jern, som kunne komplisere smelteprosessene.

Magnetitt, Langsæ gruve. Fra Naturmuseets samlinger.

Litt historikk om jernutvinning

Jern er utvilsomt det viktigste metallet vi har i dag. Det opptrer ytterst sjelden i gedigen form i naturen, så vår første kontakt med jern var fra jernmeteoritter. I egyptiske graver er det funnet gjenstander fra ca. 4000 år før Kristus. Teknikken med å utvinne jern fra myrmalm ble oppdaget ca. 1500 f. Kr., sannsynligvis i Lilleasia. Produktet var smibart og av høy kvalitet, men teknikken etter våre begreper uøkonomisk og arbeidskrevende. I Norge begynte «jernvinna» ca. 200 f. Kr. og varte helt fram til 1800-tallet. Fram mot 1500-tallet ble teknikkene med gruvedrift og smelteovner utviklet og forbedret, og jernproduksjonen skjøt fart. Teknikkene kom til Norge fra Tyskland. Utviklingen av masovner, der temperaturen ble så høy at jernet smeltet, var særlig viktig.

Smelting av malmen

Masovnen er en sjaktovn som man holdt i døgnkontinuerlig drift. De gamle masovnene var rundt 8-12 meter høye, i dag kan de være opptil 60-70 meter høye. Her matet man jernmalm og trekull (koks brukes i moderne masovner) lagvis ovenfra, mens forvarmet trykkluft ble tilført nedenfra. Denne reagerte med trekullet, og dannet karbondioksidgass i en sterkt varmeutviklende reaksjon. Karbondioksiden reagerte videre med kullet og dannet karbonmonoksidgass, som er et viktig reduksjonsmiddel som omdanner jernoksid til jern. Kalkstein ble tilsatt for å rense jernet og være slaggdanner. Slaggen ble tappet flytende fra ovnen. Nederst i ovnen kunne man tappe smeltet råjern. Masovnen ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622, ved Bærum jernverk. Ved Næs Verk stoppet masovndriften for godt i 1909.

Masovnen ved Næs Verk. Bildet er hentet fra Wikipedia (offentlig eiendom).

Jernovner og deres betydning for folkehelsa

Med masovnenes inntreden ble det satt i gang produksjon av støpejernsovner, som tyskerne fant opp på 1400-tallet. Ovnsproduksjonen i Norge kan deles i to: Jernverksperioden (1630 – ca. 1830) og støperiperioden (ca. 1830 – dd). Fram til ca. 1550 var den tradisjonelle kilden til oppvarming av norske hus åre eller grue, og et hull i taket (ljore) til å lede ut røyken. Dette førte til mye røyk, sot og trekk. Da jernovnen kom ble det en merkbar bedring i folkehelsa, og en mye lavere dødelighet. I begynnelsen var jernovner forbeholdt overklassen, men utover på 1700-tallet ble jernovnen den viktigste form for oppvarming i Norge.

Kart over de viktigste jerngruvefeltene i Arendalsområdet, utarbeidet av Jan Henrik Simonsen og publisert i Jerngruvene i Aust-Agder. Aust Agder Arkivet, 1990. De svarte prikkene er skarnforekomster. Jeg har brukt navnet Barbudalen om Langsæ. Gjengitt med tillatelse fra JHS.

Hvor lå jerngruvene?

Jerngruvene var lokalisert i flere områder i Arendal og omegn. I Arendal kan vi snakke om tre hovedområder, nemlig Neskilen, Barbudalen med Langsævannet og Øyestad. I Neskilen var det to parallelle malmdrag i SV-NØ-retning med 31 gruveobjekter (inkludert både gruver og skjerp). Den mest kjente gruva er Gamle Mørefjær, den største og dypeste (225 m) av de eldste gruvene i distriktet. I Barbudalen, på begge sider av Langsævannet, var det også flere viktige gruver, med Torbjørnsbu som den største. Den lå i en ellipseformet skarnformasjon som strakk seg rundt den sørlige delen av vannet. Her ble malmen hentet ut fra et stort dagbrudd. I Øyestad, som den gang var egen kommune, var det mange gruveområder. Bråstad, som lå i den nordlige delen av Øyestad, hadde mange betydelige gruver, bl.a. den aller dypeste i hele Arendalsområdet (460 m under dagen). Det var her det var drift helt til 1975. Solborg gruveområde med Grevinne Wedels gruve må også nevnes. Dette er et av områdene hvor man har brukt vannkunster til å pumpe ut vann og heve malm og stein. Vannkunster var mekaniske lensesystem som besto av et damanlegg, et vannhjul og en kraftoverføringsmekanisme. Klodeborg-gruvene lå også i Øyestad. Det var et av de største og viktigste gruveområdene i distriktet med 61 gruveobjekter. De omfattet bl.a. Klodeborg hovedgruve og Kjenli-gruvene, hvor det var drift fram til 1966. I den sørlige delen av Øyestad var det også flere gruver. Her kan nevnes Nøddebro, som er interessant fra et mineralogisk perspektiv. Dette er stedet for det første funn av mineralet datolitt, eller typelokaliteten som vi kaller det. Andre kjente gruver i området er Gamle Lerestvedt gruve som tidligere var en godt vedlikeholdt besøksgruve, Væding gruve som var typelokalitet for mineralet babingtonitt og gruvene i Tingstveit. Tromøya hadde fem gruveområder, hvor Alvegruvene var de mest kjente. Utenfor det som i dag er Arendal kommune var det også gruver i Holt i Tvedestrand (Solberggruva), Lyngrot i Froland (flere gruver), Gjerstad (Stålkjenn) og Lillesand (Olstad gruve). Solberggruva er «hjemmegruva» for Næs Jernverk, og er i dag en populær besøksgruve. Her er det på sin plass å på det sterkeste fraråde folk til å oppsøke de gamle gruvene i Arendal! Mange er dårlig sikret og kan være livsfarlige feller! Dessuten er mange av dem fylt med søppel.

Alveholmen gruve er full av vann. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.
Malmrøys ved Alvegruvene. Fra Fotosamlingen til NBH-UiA.

Jernverkene

Det var mange forskjellige jernverk som drev gruvene i Arendalsområdet, og ikke bare jernverk på Agder. Flere av jernverkene var lokalisert lenger nord. Fritzøe i Larvik, samt Ulefoss, Moss, Bærums Verk med flere fikk malm fra Arendalsgruvene. På Agder var de viktigste jernverkene Barbo jernverk (1574-1665), som flyttet til Holt og ble Båseland verk (1665-1738). Ulrich Schnell flyttet driften til Nes på grunn av større vannføring i elva der, og dermed var Næs Verk (1738-1956) et faktum. Jacob Aall ble fra 1802 ene-eier av verket. Hammerbygning og digelstålovnshus er fredet og en del av dagens jernverksmuseum. Egelands verk i Gjerstad (1705-1884) og Frolands Verk (1763-1867) var andre betydningsfulle jernverk. Sistnevnte leverte en periode fra 1780-årene kanoner og kuler til hær og flåte.

Fyrsetting. Fra Agricola: De Re Metallica (1556).

Hvordan fikk man ut malmen?

Før man begynte å ta i bruk sprengstoff var fyrsetting den vanligste metoden for å bryte løs malmen. Man varmet opp fjellet med store bål i minst 24 timer. Etter avkjøling ble fjellet sprøtt og kunne hakkes i stykker med hammer og bergjern. Metoden var billig, men langsom. Fremdriften var ikke større enn 1-3 m per måned. Dårlig ventilasjon kunne ofte føre til kullosforgiftning når man kom innover i fjellet. Problemet ble delvis løst med ventilasjonssjakter opp til overflaten eller egne luftekanaler i gruvegangen. Det ble brukt mye ved (gran og furu), såkalt setteved, til fyrsettingen. For å heise malm eller vann opp av gruvene eller drive pumpeverk brukte man såkalte hestevandringer. De ble drevet av en eller flere hester, derav navnet. Fundamentet var en platting som enten var en planert flate på bakken eller en oppmurt konstruksjon. I midten lå en stor stein med et uthugget hull. Denne fungerte som bunnlager for hovedakselen. På akselen var det festet tverrstokker med seletøy for hestene. Det var også festet en kabeltrommel for tauverket. Det er bevart rester av hestevandringer ved flere av gruvene i Arendalsområdet. Noen steder, f.eks. ved Solborggruvene og Lyngrotgruvene har man også brukt vannkunster.

Hestevandring. Fra Lidingo: Classical Mechanics IV (1890).

Bøndene hadde en viktig rolle

Bøndene innenfor cirkumferensen, det vil si en definert radius rundt hovedgruven eller jernverket som drev gruvene hadde plikt til å levere setteved, samt ved til produksjon av trekull til masovnen. De fraktet også malmen fra oppsamlingsstedene ved gruvene til malmbryggene, og de kunne stille hest og fører til drift av hestevandringene, samt levere trevarer til bebyggelse m.m. Arbeidet ved gruvene ga bøndene mulighet til å skaffe seg kontanter. Gruvevirksomheten er en av årsakene til at det på et tidlig tidspunkt utviklet seg en pengehusholdning i bygdene i nærheten av Arendal.

Gruvedriftens påvirkning av samfunnet

Andre ringvirkninger som følge av gruvevirksomheten var at det grodde fram en egen skipsfartsnæring i tilknytning til gruvene, nemlig malmfarten. Små og mellomstore seilskuter drev også med annen frakt i tillegg til malmtransporten. I 1770 sto 35 malmskuter for 1/3 av alle utklarerte skipsavganger fra Arendal tolldistrikt. 20 av disse hørte hjemme i Aust-Agder. Mellom 60 og 120 mann var sysselsatt med malmfart dette året. I tillegg til den økonomiske betydningen var malmfarten viktig for den kulturelle og menneskelige kontakten mellom Arendal og jernverksstedene østpå. Dette må ha påvirket lokalsamfunnene gjennom flere hundre år. Handelsmenn i Arendal var også involvert i gruvevirksomheten. De sto for leveranser av korn og det ble etterspørsel etter håndverksprodukter som tønner og rep.

Arbeidernes kår

Til sist noen ord om arbeiderne, de sanne heltene som av og til måtte ofre både liv og helse for at man skulle få ut den verdifulle jernmalmen. De ble ofte rekruttert fra lokalsamfunnet, men det ble også importert arbeidskraft fra gruvenasjoner som Tyskland og Sverige eller fra andre gruvedistrikter i Norge. Arbeidet gikk ofte i arv fra far til sønn. Også kvinner og barn deltok. I skoleprotokoller var «grubearbeide» fraværsgrunn for 12-åringer. I en enkelt gruve kunne antallet arbeidere variere fra 4-5 til 30-40, alt etter størrelse og aktivitetsnivå. Arbeidsdagen var ikke akkurat lagt opp etter dagens HMS-standard og den var preget av hardt slit. Gruvearbeiderne hadde likevel en viss sosial trygghet. Ved sykdom eller i nødsår kunne man regne med hjelp fra jernverket.

Kilder:

Bergverk i Norge – Kulturminner og historie. Bjørn Ivar Berg (red.), Frode Sæland, Astrid Johanne Nyland, Per Øyvind Østensen, Fred Steinar Nordrum, Kåre Kullerud. Fagbokforlaget, 2016, 430 sider.

Gruvedrift, jernverk og støperier i Aust-Agder. Aust-Agder Museet, Arendal, 1988. 8 sider.

Gruverapport. Jan Henrik Simonsen. Aust-Agder Arkivet. 73 sider.

Jerngruvene i Aust-Agder. Redaksjon: Kjell-Olav Masdalen, Gunnar Molden, Jan Henrik Simonsen, Andreas Vevstad. Aust-Agder Arkivet, 1990, 19 sider.

Store Norske Leksikon. Kunnskapsforlaget.

Abonner på bloggen:
error

3 svar til “Jerngruvene i Arendalsfeltet”

Ta gjerne kontakt med Jon Fløistad for å oppdatere deg på info om Lerestvedt gruver. Det stemmer ikke helt det du skriver i artikkelen og siden dette er en universitetsblogg så kan du jo sjekke fakta 😉 Han finnes på 1881.

Under omtale av jernverkene oppgis at Barbu jernverk eksisterte fra 1574-1665 og ble flyttet til Holt. Dette er ikke korrekt, se min artikkel «Barbo jernverk» i FORTUNA nr.3 2007 fra Næs jernverksmuseum. Vi kjenner bare til – ut fra grundigere kildestudier enn opplysningene i gammel litteratur- at det var noe i drift mellem 1730-årene til ut på 1750-tallet. Båseland jernverk var et nytt jernverk.

Jeg ser at det i min kommentar er blitt en feil. Det skal stå at at jernverket var noe i drift mellom 1630-tallet – 1659 -tallet. BEKLAGER, håper det blir rettet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *