Ordet «orm» er en fellesbetegnelse på alle slags krypende dyr, fra meitemark og flatorm, til stålorm og slange. «Orm» er derfor ikke en vitenskapelig betegnelse. Klassen Reptiler (=Krypdyr) deles inn i 4 undergrupper: Skilpadder, krokodiller, broøgler og skjellkrypdyr. Skjellkrypdyr (Squamata) består av slangene, øglene og ormeøglene, og disse utgjør 96% av alle nålevende reptilarter, altså ca 8000 arter. I Norge har vi opprinnelig 2 øglearter (stålorm og nordfirfisle) og 3 slangearter (hoggorm, buorm og slettsnok).
Stålorm (Anguis fragilis) er ikke en slange. Stålorm er en øgle og er egentlig en firfisle uten bein. De har små anlegg til frambein og bakbein på et tidlig stadium av fosterutviklinga, men de har rester av bekken- og skulderknokler i skjelettet som voksne. Under hvert skjell i lærhuden ligger en liten beinplate som gjør at stålormene blir stive og langsomme i bevegelsene, og er stiv og hard å kjenne på. Stålorm har også et øvre og nedre øyelokk og kan blunke, men det kan ikke slangene. På engelsk kalles stålorm ofte for «legless lizard».
Her ser du de tre slangeartene vi har i Norge. Slanger kan strekke ut tungen uten å åpne munnen, men det kan ikke stålorm. Det er fordi slanger har en utskjæring i overleppa som gjør at tunga kan stikkes ut. Slik får slangene informasjon om lokalmiljøet. Stålormen tunge er bred og flat og grårosa og ender i to korte spisser
Slanger har to typer skjell rundt kroppen: 1) små ryggskjell og 2) brede og smale bukskjell. Stålorm og andre firfisler har bare en type små skjell rundt hele kroppen. Hvis du finner et overkjørt dyr som du lurer på er en slange eller en stålorm, så vipp den rundt og se på begge sider av kroppen. Hvis dyret har små skjell på både buksiden og ryggsiden, så er det en stålorm.
Stålorm har en lang hale som vokser hele livet og blir lengre og lengre. Unge stålormer har hale som er kortere ann kroppen, men etter hvert blir halen lengre enn kroppen. Hos nyfødte utgjør halen 31% av totallengden, mens hos voksne utgjør halen ca 55% av totallengden. Hos slanger er kroppen lang og halen kort (halen er maksimalt 30% av totallengden hos slanger). Grensen mellom kropp og hale er ved gattet (kloakkåpningen).
De fleste firfisler kan kaste deler av halen hvis de blir angrepet av en fiende. Den avkastete halebiten fortsetter å bevege seg en lang stund, og vil forhåpentligvis tiltrekke seg fiendens interesse mens dyret kommer seg i sikkerhet. Såret der halen løsnet gror fort, og det blir en karakteristisk avrundet spoleformet spiss der halebiten løsnet. Slanger kan ikke kaste halen.
Alle øgler og slanger må skifte den ytterste huden, og under er det dannet ny hud. Øglene skifter hud i biter, mens slangene skifter hele huden i ett stykke som vrenges av. Her på bildet ser du en stålorm som mister en bit av det ytre hudlaget sitt. Voksne øgler og slanger skifter hud 2 ganger per sommerhalvår, men hvis de vokser fort så skifter de hud oftere.
Buksiden hos slanger har brede buksjell som ser helt annerledes ut enn ryggskjellene. Siden våre tre slangearter har ulik farge og mønster på buksiden, så er det lett å finne ut hvilke arter de er. Hoggorm har oftest ensfarget sort bukside (noen hoggorm kan være mørkorange-røde), og slettsnok har oftest ensfarget mørkegrå bukside mens hannslettsnokene ofte har orange hals og noen ganger helt orange bukside. Buormen skiller seg ut ved å ha flekkmønster i sorte og hvite flekker på buken, og dette mønsteret er lit hele livet og kan benyttes til individgjenkjenning.