Forskjell på firfisle og salamander

Naturmuseet får ofte spørsmål fra publikum om hvordan man ser forskjell på salamander og firfisle. Dette er dyr med lik kroppsstørrelse og lik farge. Den ene er et amfibium, og den andre er et reptil, altså to ulike dyregrupper. Reptiler har tørr, skjellkledt hud og tær med klør, er dagaktive og løper fort. Amfibier har bløt, glatt hud, ingen klør, er nattaktive og beveger seg langsomt på land. Amfibier har eggleggingsfasen i vann, mens reptiler legger egg på land eller føder levende unger på land.

Her forklarer vi nærmere forskjell melllom firfisle og salamander, og viser hvordan du kan skille mellom hunner og hanner.

Firfisle

Vi har opprinnelig kun en firfisleart i Norge og den heter Nordfirfisle (Zootoca vivipara). Firfisler er øgler i klassen reptiler (krypdyr), i ordenen skjellreptiler Squamata (også kalt skjellkrypdyr) og firfislefamilien Lacertidae og i slekten Zootoca. Tidligere var den plassert i slekten Lacerta, og det latinske navnet var Lacerta vivipara, og det er dette navnet som står i eldre litteratur. I dag heter arten altså nordfirfisle Zootoca vivipara. Som mange øgler, så kan nordfirfisle kaste halen når den blir angrepet av et rovdyr.

Nordfirfisler er kjøttetere og spiser insekter og edderkopper. De klarer å leve i kalde, subarktiske områder og høyt opp i fjellet, og er den reptilarten i verden med størst utbredelse. De er oftest grå og brune i fargen, men kan være rødlige, grønnlige og sorte (melanistiske). Hannene har litt større hode enn hunnene, men den enkleste måten å se forskjell på kjønnene er å se etter om den øverste delen av halen er fortykket. Hannene har to hemipeniser som ligger fra kloakken mellom bakbeina og nedover i halen og som gjør at øverste del av halen blir tykk. Med litt trening ser du enkelt om øverste del av halen er litt ekstra tykk, eller ikke. Tidlig om våren er den årstiden det er enklest å få nærkontakt med nordfirfisler. Det er da kaldt i lufta og i bakken, og disse vekselvarme reptilene er trege i kroppen og kan lett la seg overtale til å krype over på en varm hånd. Ungene fødes om høsten, som hos stålorm og hos slangene.

Salamander

Vi har to salamanderarter i Norge; småsalamander Lissotriton vulgaris og storsalamander Triturus cristatus. Den vanligste arten er småsalamander, som er mindre og har glattere og lysere hud enn storsalamander. Storsalamander har masse små giftkjertler i huden og virker ru. Salamandere har ikke klør og ikke skjell i huden, de er nattaktive og beveger seg langsomt på land. Salamandere er virveldyr slik som oss, i dyreklassen Amfibier (Amphibia), i orden Salamandere, haleamfibier og halepadder (Caudata), og familien Ekte salamandere (Salamandridae). Våre to arter er i hver sin slekt; slekten Triturus og slekten Lissotriton.

Vannsalamandere er et populært navn på de salamanderartene som har en del av livssyklusen knyttet til ferskvann der eggene legges og larvene utvikles. Larvene puster den første tiden med gjeller, men utvikler etter hvert lunger og kryper opp på land om høsten eller neste vår. Alle voksne salamandre er landdyr som puster med lunger i luft, og overvintrer på frostfrie steder på land. Om natten i sommerhalvåret jakter de på snegler, meitemark, insekter og andre virvelløse småkryp, så salamandere er altså kjøttetere.

Grytidlig om våren begynner småsalamanderne vandringen til yngledammene sine. Det ligger ofte fortsatt snø omkring. Siden disse dyra er vekselvarme så beveger de seg veldig sakte når de er kalde, og det tar lang tid å krysse en vei. Salamandere er derfor svært utsatt for å bli overkjørt på vei til gytedammene om våren.

Du kan selv gjøre en innsats for å hjelpe salamanderne over veien om kveldene tidlig om våren i de 2-3 ukene vårvandringen pågår. Ta med lykt og en bøtte og varme klær, og gå forsiktig. Småsalamandere er veldig små og ligner en liten pinne, så det er fort gjort å tråkke på dem på veien.

Salamandre har en feromonkjertel ved kloakkåpningen mellom bakbeina. Denne klumpete kjertelen er mørk hos hannene, og lys hos hunnene.

Hvordan ser man forskjell på hunn og hann hos småsalamander (Lissotriton vulgaris)? Buksiden hos begge kjønn er gulorange med lyse kanter på hver side. Hunnen har bittesmå sorte prikker på den orange buken, mens hannen har store sorte prikker på buken. Disse prikkene er de samme gjennom hele livet, slik at de kan brukes til individgjenkjenning. Hannens store sorte prikker ligger ofte oppover på de mørke kroppsidene, og han har en mørk stripe gjennom øyet på hver side av hodet. Hannen får også en lang ryggkam i yngletida i vann om våren, og da er det ikke mulig å ta feil av kjønnene. Hannen har en mørk duftkjertel ved kloakken mellom bakbeina, mens hunnens kloakkjertel er lys.

Storsalamander

Storsalamander (Triturus cristatus) har en mindre utbredelse i Norge enn småsalamander (Lissotriton vulgaris), noe som spesielt skyldes at storsalamanderlarvene er mer ømfintlige overfor vannkvalitet og pH, og at yngledammene deres blir borte pga menneskelig aktivitet. Storsalamanderen har giftvorter i huden med giften bufonin, men det har ikke småsalamander. Småsalamander har derfor en glatt hud, mens storsalamander har vortete og ru hud. Småsalamander blir opptil 11 cm totalengde, mens storsalamander blir opptil 15 cm i totallengde.

I yngletiden om vår og forsommer får hannene hos begge salamanderartene en taggete ryggkam som forsvinner når de går på land utpå sommeren. Storsalamanderhannen får en todelt ryggkam som er innsnevret over halerota, mens småsalamanderhannen får en sammenhengende ryggkam helt ut til halespissen. Hunnene får ingen ryggkam.

Storsalamander (Triturus cristatus) har gulorange bukside uten hvite felter på hver side, slik smaåsalamander har. De mørke flekkene på buken er unike for hvert individ og er de samme hele livet. Bilder av buksiden kan derfor brukes som individgjenkjennelse. Dette gjelder begge salamanderartene. Hannen har en mørk feromonkjertel mellom bakbeina, mens hunnen har lys kjertel.

Tekst og foto: Beate Strøm Johansen.