Kategorier
Botanikk

Med «tean» i tanga

Hvem har vel ikke ligget på svaberget en smeigedag og sett tanga duve dovent frem og tilbake. Er det kraftig lavvann stikker tarene så vidt opp over havflaten. Kanskje det føles litt ekkelt når de snor seg glatt rundt beina idet du går uti. Det er jo så mye som kan skjule seg nedi dypet. Fargene spiller for det meste i brunt, men både grønne og røde algevekster skinner i sola.

Da har vi nevnt stikkordet “algevekster”, altså har vi med planter å gjøre, og tang og tare er en grei avgrenset gruppe. Alger er enkle, fotosyntetiserende planter – både encellede og flercellede – uten rot, stengel og blad. De fleste lever i vann. De minste planktonalgene er bare noe få tusendels millimeter store, mens de største tarene er kjempealger på 50 meter!

Viktig ressurs

Norskekysten er bokstavelig talt fylt opp med alger, store fastsittende på svaberg og brygger, i tillegg kommer planktonalgene i de frie vannmassene. De fastsittende algene er en viktig ressurs på mange måter. Tareskogen som strekker seg nedover til 30 meters dyp er et viktig leveområde for fisk og andre marine dyr, og står for en vesentlig del av primærproduksjonen i kystfarvann.

Både tang og tare, samt mange av de andre større fastsittende algene blir mer og mer brukt som menneskeføde i Norge. Hvert år blir det høstet store mengder tang og tare til alginatfremstilling. Alginat er et stabiliseringsmiddel (E401-405). Trolig blir tang og tare en viktig matressurs i Norge i fremtiden. Selv har jeg fått flere henvendelser fra kokker og firma som ønsker mer bruk av alger til mat.

Mange har sikkert smakt på en liten porsjon klebrig ris omgitt av noen tynne flak av en alge som kalles nori på japansk. Høyt oppe i skvalpesonen på svaberget sitter den tilsvarende “norske utgaven” av nori, nemlig vanlig fjærehinne (Porphyra umbilicalis). 

Fjærehinne (Porphyra umbilicalis), Norges versjon av nori (tangplaten rundt maki-sushi). Foto: Per Arvid Åsen.

Litt algesystematikk

Fjærehinna tilhører rødalgegruppen. Det røde fargestoffet (som “dekker” over klorofyllets grønnfarge) gjør sitt til at rødalgene kan klare seg med svært lite lys, enkelte lever helt ned til 60 m dyp. Grisetangdokke eller trøffeltang (Vertebrata lanosa) er en annen rødalge i som nå er blitt ettertraktet som krydder.

Grisetangdokke eller trøffeltang (Vertebrata lanosa). Foto: Per Arvid Åsen.

Brunalgene inneholder et brunt fargestoff som skjuler klorofyllet. Tang og tare hører til her. I fjæra vokser tangbeltene med blæretang (Fucus vesiculosus), sagtang (F. serratus) og grisetang (Ascopyllum nodosum). Dypere er det tarene som dominerer, først og fremst stortare (Laminaria hyperbora), men også fingertare (L. digitata), sukkertare (Saccharina latissima) og butare (Alaria esculenta).

Grønnalgene beholder sin klare grønnfarge da de er uten tilleggspigmenter. Grønske brukes om større flater hvor tråd- eller bendelformete grønnalger dominerer. Fjærepytter høyt oppe i skvalpesonen kan ofte være dekket av tarmgrønske (Ulva intestinalis).

I fjæresonen kan du også finne Japansk drivtang. Japansk drivtang er en brunalge som opprinnelig kommer fra Japan. Arten er utilsiktet kommet inn i europeiske farvann som en følge av import av Japansk Østers (Crassostrea gigas). Foto: Per Arvid Åsen.

Algeherbariet ved naturmuseet

Marine alger er viktige ressurser for Norge, og tidlig begynte museet å samle inn og bygge opp et algeherbarium. Det er av stor betydning å kjenne utbredelsen til de forskjellige artene. For forskere og studenter innen marinbotanikk er dette et viktig referansemateriale.

Algeherbariet omfatter over 2500 herbarieark med innsamlinger fra hele landet, men mest fra Sørlandskysten. Herbariet har den internasjonale forkortelsen KMN. Alt er søkbart gjennom Artsdatabankens internettsider.

Herbariebelegg av fagerving – Delesseria sanguinea (Hudson).  Foto Per Arvid Åsen.

*Tean er sørlandsk ord for tær

Abonner på bloggen:
error

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.